Lørdag 11. november
Konsert nummer seks av hele fjorten utsolgte Byscenen-evenementer danner formodentlig et temmelig realistisk bilde på Kaizers Orchestras forfatning i 2023, ti år etter at bandet aktiverte en forhåndsannonsert pause. I mellomtiden har fenomenet evnet å generere nye og yngre fans, og keiserne inntar således en helt unik posisjon i norsk populærmusikkhistorie. Til stede under angjeldende audiovisuelle soaré er et sveip av gamle gubber i dress og pur unge tenåringsjenter. Den brokete forsamling, som samlet kauker med på hver bidige låt, er i seg selv garantist for at man forlater åstedet med brede smil om kjeften.
Var man noen gang i tvil om hvorvidt Kaizers Orchestra ville leve opp til egen myte, musikalsk og teatralsk? Ikke egentlig. Helge «Omen» Risa, gruppas maskot, organist og søndagsskoleelev, entrer podiet i gassmaske, til narratologiske lydeffekter i stilfull sceneprolog. Idet karakteren setter seg ved pumpeorgelet og gir akkordene til «Ompa Til Du Dør» fylles podiet av Risas kumpaner, og et eksaltert publikum truer med å skrike bygningen sønder og sammen. At kvintetten stiller ekstremt forberedt er et uomtvistelig faktum bare sekunder inn i forestillingen; dette er førsteklasses, original og fordømt bra eksekvert rockemusikk og teater i ett. Jan Ove Ottesen er den fødte koryfé, og spretter –
i likhet med gitarist Terje Vinterstø Røthing – høyt og lavt, og gjerne på toppen av den sentralplasserte oljetønna, som må tåle perkussiv skambank hele kvelden.
Lyden er balansert og krystallklar, og samspillet optimalt; det går bare ikke å se det annerledes. Øyvind Storesund imponerer som kontrabassist, særlig i rollen som cellist.
Repertoaret består av obligatorisk-kanoniserte komposisjoner fra hele katalogen, dog med et par morsomme overraskelser. «Veterans Klage» fra «Evig Pint» introduseres som «verdens styggeste Kaizers-låt» og gir totalt hakeslepp. Suverent eiendommelige «Dine Gamle Dager Er Nå», hvor bandet inkorporerer 1980-tallssynthpop, som den mest selvfølgelige sak i verden, blir bare bedre og bedre. Det finnes ingenting som ligner på nevnte låt, ikke én gang i Kaizers egen portefølje. «Dieter Meyers Institusjon» er muligens bandets ypperste musikkstykke, og den oppføres så dynamisk og fertilt at jeg må vedkjenne meg tårer i øyekroken. Samme effekt har diabolske «Begravelsespolka», samt evig relevante «Resistansen», som synes å øke i tempo for hvert år som går.
Rent personlig finner jeg det underlig at Bryneværingene fortsatt insisterer på å avslutte konsertene i sindig lighter-modus, med «170» og «Die Polizei», i stedet for å «gå ut med et smell», men dette er et valg de har tatt og uvørent holder på.
Selv uten favorittene «Evig Pint», «På Ditt Skift», «Papa Har Lov», «Enden Av November» og «Svarte Katter & Flosshatter» oppleves konsertsettet som fyllestgjørende. Kaizers Orchestra er nesten irriterende fantastiske. Måtte det beste norske bandet siden 1970-tallet vare lenge, lenge. 6/6
Tekst: Geir Larzen
Foto: Arne Hauge