Tirsdag 5. juni 2018
MEGADETH: Som en liten forrett til kveldens hovedattraksjon var Dave Mustaine & hans Megadeth på plass i Oslo Spektrum som Judas Priests “æresgjester”. Dessverre ble det ikke den helt store opplevelsen, takket være en heller grufull lyd i starten. At Dave Mustaines vokal var tonet betraktelig ned i lydmiksen burde ikke overraske noen, det begynner å bli gammelt nytt. Det som derimot var trist var at trommene hørtes ut som billige Ikea-kasseroller i starten.
Heldigvis kom lyden seg noe og omsider kunne vi også tidvis høre Mustaine sin umiskjennelige røst, som nok i sannhetens navn har sine beste år bak seg. På gitar leverer han derimot oppskriftsmessig og imponerende i en alder av 57. Det skal ingen ta fra han. Et par morsomheter kom han også med fra scenekanten, noe som ikke er dagligdags fra den kanten med mindre han er i slaget. Det mest positive var dog at gitarvirtuosen Kiko Loureiro endelig har funnet sin plass i bandet. Han showet og har virkelig blitt varm i trøya. Det samme gjaldt Dirk Verbeuren på trommer som i fjor radbrekket «Symphony of Destruction» til det nesten umiskjennelige på Sentrum Scene. Nå leverte han fjellstøtt, og hadde fortjent bedre lyd. David Ellefson er det ikke så mye annet å si om enn at han er synonymet på stødighet med sin Jackson.
Bortsett fra et relativt kort sett var det ikke mye å klage over, hvis vi ser bort fra lyden og at Mustaine til tider hørtes ut som en gris på vei til slakteren. På de knappe 57 minuttene Megadeth stod på scenen fikk vi blant annet servert klassikerne «Hangar 18», «Tornado of Souls», «Peace Sells» og «Holy Wars». Låter som vil stå seg inn i evigheten. Men stemningen tok ikke helt av, og jeg mistenker at de fleste fremmøtte i likhet med undertegnede ventet på kveldens hovedattraksjon, Judas Priest, og telte ned sekundene til metal gudenes ankomst. En godkjent opptreden teknisk sett fra en av de fire store, men som dessverre får kraftig trekk for dårlig lyd…. 3/6 | Pål Silihagen
JUDAS PRIEST: Det er kjipt å innrømme det, men det føles litt som å ta farvel med et band som alltid har vært der, så lenge jeg har brydd meg om musikk. Pr 2018 er det kun bandets mest anonyme medlem, bassist Ian Hill på 67, som har vært med hele tiden, selv om det er frontmann, vokalist og metallgud Rob Halford (66) som tar det meste av oppmerksomheten.
Vi må også gi en enorm applaus og kraftige skulderklask til mannen som reddet Judas Priest fra pensjonistenes rekker for syv år siden. Nykomlingen Richie Faulkner har overtatt gitarheltrollen på en så eminent måte at man savner overhodet ikke KK Downing – han shower og er så fullstendig gitarhelt absolutt hele tiden at man bare må gi seg ende over. At orginalgitarist Glenn Tipton før turneen måtte kaste inn håndkleet på grunn av Parkinsons er jo selvsagt trist, men (den antagelig permanente) vikaren Andy Sneap gjør en grei jobb – selv om han ikke har et snev av scenepersonlighet. Man trenger ikke være noen brilliant gitarist for å kopiere Tiptons spill, så akkurat den delen fikser Sneap helt fint.
Skal vi tippe at rundt 6-7000 hadde stilt opp i Oslo Spektrum for å få med seg Judas Priest på sin «Firepower»-turné? Dette var debuten på Europadelen av turnéen, og de hadde byttet litt om på setlista siden de avsluttet den nordamerikanske delen av turnéen for en måned siden. Fortsatt er det tre nye låter, mens resten – med unntak av «Painkiller» fra 1990 – var 32 år eller eldre. I likhet med skiva fyrer de av tittelsporet fra «Firepower» først, og det låter jo unektelig som en klassisk Priest-låt – spesielt det tostemte gitarspillet på mellompartiet. Deretter drar de «Grinder» fra klassikeren «British Steel», og denne låter kanskje best av samtlige sanger denne kvelden. Lyden er derimot under enhver kritikk – trommer og bass romler over det meste, Andy Sneap er bortimot borte i lydbildet, og Halfords vokal er så ullen at vi sliter til og med med å skjønne hva han sier mellom låtene – en av mikrofonene hans spraker og knitrer. Det kommer seg litt etter hvert, men langtifra godkjent – og vi satt på den lydmessig optimale plassen i salen, rett over lydpulten. Så har vi sceneproduksjonen, som heller ikke var mye å skryte av – bakgrunnsskjermen var preget av mye flammer, demoner og Priest-symbolet, med heller småpinlig grafikk på låter som «Saints In Hell», «Turbo Lover» og «Metal Gods».
Kveldens overraskelse var at de for første gang på 33 år hadde plukket frem sin powerballade «Night Comes Down» – som var først ut i en «Defenders Of The Faith»-kavalkade som fortsatte med «Some Heads Are Gonna Roll» og «Freewheel Burning» – begge to ble dratt ut av glemmeboka i anledning denne turnéen – og det var stor stas! Mot slutten kjørte de på med klassiske Priest-elementer som Harley Davidson-motorsykkelen under «Hell Bent For Leather», men de droppet heldigvis det ellers tradisjonelle publikumsallsangen på «You’ve Got Another Thing Comin'».
Så var det ekstranumrene. I intervjuet med Rob Halford i nyeste nummer av Norway Rock Magazine gikk han langt i å antyde at den nye «Rising From Ruins» ville få sin debut i Oslo, og han holdt ord. Herregud for en glimrende og majestetisk låt dette er – men dessverre hadde tydeligvis brorparten av publikum ikke hørt denne engang, for det var ganske dødt i salen mens den ble spilt. De fleste var nok der for å høre trioen av låter som avsluttet konserten – det har vel neppe noengang skjedd at Judas Priest ikke har spilt «Metal Gods», «Breaking The Law» og «Living After Midnight». På tampen begynte Rob Halford å høres sliten ut – han tok lettvinte løsninger på melodilinjene, pratesang noen strofer og lot publikum ta vokalen på refrengene – men det er helt ok. I 2018 er det på langt nær noen selvfølge at sangerne ikke har ferdiginnspilt vokal på tape, så at Halford er litt rusten mot slutten, tar jeg bare som et bevis på at det mannen leverer vokalt er ekte vare – og han når tross alt pensjonsalderen om et par måneder, så vi må tilgi ham at de ikke spiller «Victim Of Changes» lenger.
Så joda – til tross for at det tynnes i rekkene i bandet, og at enden ubønnhørlig nærmer seg, så leverte Judas Priest varene («Delivering The Goods», som det så vakkert heter) i Spektrum denne kvelden. «The Priest Will Be Back!» sto det i store bokstaver over scenen mens de bukket og takket for seg. Akkurat det tviler jeg på, men jeg håper jeg tar feil. 4,5/6
Tekst: Geir Amundsen
Foto: Arash Taheri
