Sony
Metal-legendene Judas Priest er ute med sitt 18. studioalbum, 44 år etter debuten, og kommer også til Norge i begynnelsen av juni for en konsert i Oslo Spektrum.
Åpningslåta og tittelsporet var vært tilgjengelig for fansen i noen uker nå, og sparker i gang med et aggressivt gitarriff før Scott Travis’ doble basstrommer kicker inn og et karakteristisk Halford-hyl setter standarden. Typisk Priest-åpning a la «Ram It Down» eller «Painkiller» hvor tempoet dobles på på refrenget og Halford skriker ‘FAIAH POWAH!’, og en herlig tostemt gitarsolo som virkelig oser av klassisk Priest – nykomlingen og guttungen Richie Faulkner har utvilsomt gitt gamlekara et spark bak og glidd sømløst inn i bandet etter at han overtok for orginalgitarist KK Downing i 2011, og han er nå bandets fremste gitarhelt etter at Glenn Tipton har satt seg selv mer og mer i baksetet de senere år.
«Lightning Strikes» og «Evil Never Dies» (med et riff du har hørt tusen ganger før, men det funker!) fortsetter i samme spor, og gir nok Priest-fansen nøyaktig det de håper og forventer her, før de roer tempoet litt med den mer melodiske «Never The Heroes». «Children Of The Sun» kunne nesten like gjerne vært signert Birmingham-kompisene i Black Sabbath, et inntrykk låtittelen bare forsterker.
Midtveis får vi det som fremstår som platas høydepunkt – den minutt lange instrumentale «Guardians» er uvanlig nok pianodominert, før gitarharmoniene slutter seg til og utgjør en nydelig og dramatisk komposisjon som gjerne kunne ha vært grunnlaget for en hel låt. Den er i stedet bare introen til glimrende «Rising From Ruins», en melodiøs og episk låt som ville vært en klassiker nå om den hadde blitt utgitt på 80-tallet!
Skiva dabber ørlite av på andre halvdel, selv om vi gir tommelen opp for kjappe «Traitors Gate», melodiske «No Surrender» (som kunne glidd inn på «Defenders Of The Faith»), og det avsluttende seksminutters eposet «Sea Of Red», som er det nærmeste Judas Priest kommer en ballade. Den bygger seg opp fra en forsiktig akustisk åpning til et panoramisk crescendo, og kommer til å funke som et uvær fra scenen – her kommer løftede armer til å svaie i Oslo Spektrum!
Det må sies at lydmessig høres dette bedre ut enn på lenge, og da er det naturlig å gi en honnør til bandets gamle samarbeidspartner Tom Allom, som er tilbake i produsentstolen for første gang på tredve år, etter å ha lagd alle de klassiske 80-tallsskivene med bandet. Og det merkes. Lyden er glimrende, spesielt gitarer og trommer er glassklare og med masse trøkk, og Rob Halfords stemme ligger langt fremme i lydbildet. Til tross for at The Metal God nå har bikket 66 år, synger han rett og slett dritbra på «Firepower»! En klar forbedring fra forgjengeren «Redeemer Of Souls», som led under et litt grumsete og hult lydbilde.
Låtmessig er nok ikke dette Judas Priests aller beste skive, men den er heldigvis milevis unna den dårligste – den æren gir vi «Jugulator» fra 1997. De leverer en klassisk og aggressiv Priest-skive, og oppfyller sånn sett forventningene, selv om vi hadde klart oss helt fint med en litt kortere skive, og kuttet bort litt daukjøtt i form av «Necromancer», «Flame Thrower» og «Lone Wolf», som riktignok har en steintøff bridge.
Problemet til et band som Judas Priest er at det spiller liten rolle hva de gir ut av materiale nå helt på tampen av sin karriere – om de så hadde lagd sin egen «Dark Side Of The Moon» eller «Sgt Peppers», ville den neppe solgt noe mer enn til hardcorefansen som kjøper skiva uansett, og forblitt en fotnote i bandets historie. Og 85% av konsertpublikummet er der for å høre «Living After Midnight» og «You’ve Got Another Thing Comin'» og gir fullstendig blanke i alt bandet har lagd siden «Painkiller». Men alt tyder på at Judas Priest takker for seg med en høyst respektabel skive i det som etter alle solemerker blir deres svanesang, spesielt etter at gitarist og orginalmedlem Glenn Tipton på 70 har blitt diagnosert med Parkinsons, og trukket seg fra videre turnering med bandet. Det er som kjent en sykdom som bare går i én retning, og utsiktene for flere Judas Priest-skiver med Tipton er særs mørke. Og da er det vel egentlig like greit å legge naglebeltene på hylla og gi seg med verdigheten i behold.
4,5/6 | Geir Amundsen
Utgivelsesdato: 09.03.2018
Les også: Judas Priest – «Dette er ikke slutten»