Onsdag 20.oktober 2021
Min første restriksjonsfrie konsert etter gjenåpning kunne ikke komme fort nok, og det ble ekstra spesielt da bandet på scenen var en av de første konsertplanene som røyk da lockdown først ble innført mars 2020. En konsert jeg i tillegg hadde gledet meg ekstra til da deres da rykende ferske «Torch // Flame» blåste meg sidelengs veggimellom og introduserte meg for Johnossi på en måte som få andre band har gjort før.
Men nå var så omsider kvelden her, og det var vanskelig å si hvem som var mest klare for kvelden – publikum, skribenter eller bandet selv som attpåtil hadde turnépremiere denne kvelden. Kanskje tilogmed besetningen på Rockefeller som endelig slapp å løpe lokalet rundt for å servere god drikke. For den synergieffekten som kom da bandet gikk på scenen var virkelig til å ta og føle på. Selv hadde jeg glemt hvordan det er å oppleve akkurat den energien som oppstår mellom band og publikum på en bra konsert, og den energien holdt seg konserten igjennom.
Det første jeg la merke til var en enormt fet scenerigg som skulle vise seg å bestå av noen kraftige lyskastere som krydret et enormt bra lysshow ytterligere – et lysshow som starter allerede under introen. Den splitter nye, noe fiffig titulerte «Koala Before The Storm» fikk æren av å sette stemningen, og stemning ble det. Bandet, som i utgangspunktet er en duo men figurerer som en trio på scenen, var nesten på grensen til overtente men holdt seg akkurat innafor. Dette ble spesielt synlig av en meget bevegelig John Engelbert, forøvrig en ekstremt dyktig vokalist og gitarist i tillegg til en fremragende frontfigur, og tredjemann Matthias Frantzen som imellom tangenter hamra løs på en tamburin på den mest engasjerte måten jeg har sett. Og de låt som en million dollars fra start til slutt, trygt geleidet av sistemann Oskar Bonde på trommer.
Skulle jeg ha murra på noe skulle jeg ha ønsket meg flere spor fra sisteslippet – jeg talte kun tre som fikk delta på setlista, men samtidig var jeg tydelig i mindretall (om ikke i entall) om å mene det for reaksjonen fra publikum på omtrent samtlige andre låter ga klar beskjed om at det var de de var der for å høre. En ting som virkelig var spesielt var at de låtene de faktisk spilte fra sisteslippet ble debutert live rett foran øynene våre halvannet år etter utgivelsen. Det merktes forøvrig overhodet ikke, annet at det kanskje var ekstra gøy å endelig få fremføre de.
De har en enorm dynamikk fra scenen, Johnossi, der de går fra ekstremt lavmælt til fullt øs hvor man virkelig kjenner bassen dirre i mellomgulvet. Som jeg har savnet den dirringa! Og enkelte partier ga meg følelsen av å bevitne et jammende pubband (riktignok et satans bra et) til sekundet etter å gå over til fullt profesjonelt arenaband. Dette tror jeg ikke det er mange andre duo/trioer som får til.
Om ikke publikum var livlige nok tok det helt av til dunderhittene «Man Must Dance» Og «What’s The Point». Her var synergieffekten i full utblomstring og jeg tror ikke det fantes én sjel her som ville at kvelden skulle ende.
Men ende måtte den, og etter de obligatoriske ekstranumrene ble avsluttet med en episk «Roscoe» kan det ikke ha vært én eneste misfornøyd publikummer tilstede. Og å endelig stå midt blant utelukkende fornøyde, klappende og ekstatiske folk da Johnossi takket for seg og ruslet av scenen for siste gang var rett og slett en ubeskrivelig følelse. 5.5/6
Tekst: Sven O Skulbørstad
Foto: Anne-Marie Forker