Lørdag 17. mars 2018
Joe Bonamassa avsluttet den britiske delen av sin Europaturné på en lørdags kveld i Brighton Centre, hans fjerde besøk på dette lokalet. Han var som vanlig kledd i sin nå velkjente mørke dress, med tilbakekjemmet hår og solbriller. Joe Bonamassa spilte både gamle og nye låter og leverte publikum noen gnistrende gitarsoloer, fremført på et dusin ulike gitarer fra hans ganske så ekstensive samling.
Han valgte ukonvensjonelt og modig nok å åpne konserten med fire nye låter, fra en skive som etter planen skal slippes i september: «King Bee Shakedown», «Evil Mama», «Just Cause You Can» og «Self Inflicted Wounds». Bonamassa spøkte med at publikum ikke gjenkjente låtene, og regnet med at det nå sikkert var mange lenger bak i salen som kjeftet på at “That ain’t fucking John Henry! What’s this guy doing?!”
Det ble en kveld med musikalsk variasjon, med låter ikke bare skrevet av Bonamassa, men også Albert King (den funky «I Get Evil» og «Breaking Up Somebody’s Home»), Led Zeppelin («Boogie With Stu» og «How Many More Times») og Leon Russell (ekstranummeret «Hummingbird»). Variasjonen ga også de fremragende musikerne i backingbandet anledning til å vise frem sitt talent. Bonamassas band består av Reese Wynans på keyboards (Stevie Ray Vaughan’s Double Trouble) og Anton Fig på trommer, introdusert av Bonamassa som “the greatest drummer on the planet”. Fig har blant annet spilt med ikke ubetydelige navn som Kiss, BB King og Bob Dylan. Ellers hadde vi trompetist Lee Thornberg, Paulie Cerra på saxofon og de australske koristene Juanita Tippins og Jade MacRae. Joe introduserte også Michael Rhodes som “the best bass player in the world” – Glenn Hughes, hans partner i Black Country Communion, har muligens noe å innvende på akkurat det!
Blant høydepunktene på det nesten to timer lange showet finner vi Bonamassas vakre «How Deep This River Runs» (antagelig den låten som høres mest ut som en Black Country Communion-låt, med en mer rå og hylende gitar enn normalt), og Bernie Marsdens (ex-Whitesnake) gjesteopptreden på «Breaking Up Somebody’s Home», hvor Marsden og Bonamassa hadde en dramatisk gitarduell, og hvor deres ulike gitarlyder komplementerte hverandre ypperlig, og ikke minst «How Many More Times», som fikk hele publikum opp på beina og endret lokalet til en dans på låven. Og de forble på beina helt til slutt, og overbeviste garantert Joe om at han har et trofast publikum i Brighton, hvis han skulle ønske å komme tilbake for et femte besøk.
4,5/6 | Anne-Marie Forker
Foto: Anne-Marie Forker
