Inside Out Music
Ian Anderson opptrer snart mer som religionshistoriker enn komponist, men der 1995s ”Roots To Branches”, for øvrig siste gang et Jethro Tull-album genererte tøylesløs entusiasme, aktualiserte religionsstrukturers intoleranse, i et gjengangerperspektiv, ender dagens Anderson med å tonesette og gjendikte kanoniserte skrifter og mytologier. Tematisk absorberes ”RökFlöte” (RockFlute i Ragnarok-drakt) av norrøn paganisme. Personlig har jeg for lengst nådd metningspunktet hva gjelder pre-kristelig polyteisme, både via svartmetalliske kanaler, men også innen film, i den grad at jeg kastet Robert Eggers’ macho-idiotiske ”The Northman” på sjøen. Men ok, den tilårskomne Ian Anderson interesserer seg for slektsgransking og metafysiske trospilarer. Det irreversible problem er en løpsk diskrepans mellom tekstlig diskurs og musikalsk substans. Klagemålet strekker seg ut over Andersons vokale begrensninger, som er til å leve så lenge det musikalske holder mål. Fjorårets ”The Zealot Gene” førte et par anstendige spor hvor foredrag, samspill og arrangementer berodde i sturen, forgubbet myr. Jeg hadde levd bedre med at plata ikke ble gjort til del av en diamantglitrende Jethro Tull-katalog, men snarere utkom som soloalbum, hvilket ”The Zealot Gene” og ”RökFlöte” i realiteten er.
Teatralske ”Voluspo” anlegger en ambivalent prolog, som knytter ad til albumutgangen, innbefattet gammel-islandsk resitasjon fra fiolinist Unnur Birna og småpene musikalske tema, i bunn av en tekstresiterende Anderson. Siste halvdel av prologen stiller blant skivas bedre øyeblikk, og hadde fint tålt å stå alene uten irriterende fortellerstemme. Det er, for ordens skyld, ingenting fra ”RökFlöte” som ikke kunne ha tiltrådt forgjengeren, på godt og veldig mye vondt. ”Ginnungagap” eksemplifiserer en symptomatisk Anderson-låt i det 21. århundre, med sirlige fløyte- og gitarfigurer, gjestmild 7-takt, størknet komp og undermåls sanglinjer. Det lar seg definitivt høre, og jeg liker moll-modulasjonen, men erkjenner samstundes at dette er musikalsk irrelevant, især målt opp mot en containerpark av genistreker band og koryfé etterlater seg. Jeg gjetter at flere fans vil ule panegyrisk i møte med den lettbeinte folkrockeren ”Allfather”, helt til de gjenoppsøker ”Songs From The Wood”. Tunge ”Hammer On Hammer” huser forjettende verselinjer, ”Wolf Unchained” smakelige instrumentalstrekk, mens ostinat og vers i ”The Navigators” etterstreber å gjenreise tonalitet og pågåenhet fra ”Roots To Brances”, og holder dessuten smekkert solobrekk med aksentuerte bassbevegelser.
I motsatt ende av verdibarometeret gjærer ”Trickster And The Mistletoe” – en forsert mikstur av Riverdance-modellerte floskler, progrock og julesvisker. Tannløst toskete ”Cornucopia” kunne like gjerne vært en Jahn Teigen-låt fra 1980-tallet, og det er ikke ment som et kompliment.
Verken ”The Zealot Gene” ”RökFlöte” eller den helvetes ”Under Wraps” fra 1984 rokker ved Jethro Tulls posisjon som et av rockens seks beste ensembler, og årets utgivelse fører så vidt mengde løfterike enkeltpassasjer til at Anderson og dennes marionetter holder livbåten over vannskorpa.
3,5/6 | Geir Larzen
Utgivelsesdato 21. april 2023