Inside Out Music
Jeg skal være den siste til å undergrave aldrende helters rett til å holde på med det de elsker; samtidig fordres et snev av selvinnsikt. Ian Anderson etterlater seg rockens kanskje mektigste kunstneriske korpus, men har i nyere tid fremstått musikalsk pleietrengende. Å sende gitarist og årelange makker Martin Barre ut over sidelinjen stiller blant Andersons dårligste idéer, men begrunner ingenlunde Jethro Tulls jammerlige forfatning. At 77-åringen fremdeles insisterer på å synge, uten antydning til stemme, kan forstås, da Anderson er bandets røst, men hovedproblemet, både kontra «The Zealot Gene» og enda verre «RökFlöte», er fravær av substans, progressiv originalitet (selve det definerende ved bandets 70-tallsmeritter) og et ensemble som ikke unnskylder egen eksistens ved å spille hverandre sideræva. Ingen forlanger et nytt «Aqualung», «Thick As A Brick» eller «Songs From The Woods» fra Andersons hånd, men dersom det ferdigstilte materialet ikke gagner Jethro Tulls diskografi ser jeg helst at innspillingene hvelves.
At kommandant Anderson har tenkt litt annerledes rundt årets album går å dedusere bare ved å titte på låtindeksen, hvor «Drink From The Same Well» eser henimot 17 minutter. Plata er blant annet gjort med forhenværende Tull-medlemmer Andrew Giddings og James Duncan, samt Jack Clark som ny gitarist, og prosjektet ble initiert av en rekke instrumentaldemoer nedfelt av Anderson, Giddings og Duncan. Kanskje forklarer dette skivas stilistiske dreining, frodig instrumentert av akustiske gitarer, mandolin og trekkspill, som i alle fall sporadisk knytter ad til bandets uforlignelige folkrockperiode fra slutten av 70-tallet. «Puppet And The Puppet Master» utgjør i så måte et gangbart åpningsspor av levende samspill, fine, progressive fløyteostinater og adekvate melodilinjer. Både denne og tittelsporet intonerer, hyggelig nok, med piano, men sistnevntes flegmatiske galoppering bærer tydelig geriatriske trekk, selv med snev av «Roots To Branches»’ høstmørke skimmer. Mandolin-orienterte og sjeldsynt pågående «The Tipu House», samt de elegisk-orientalske ledemotivene som bokstøtter «Drink From The Same Well», forfekter absolutt revansj, og vil alene løse opp mageknutene til svorne fans etter to mediokre fonogrammer. Episke «Drink From The Same Well» er intelligent, av flere årsaker, inkludert stykkets omfangsrike folkloristiske sveip, og herigjennom lengre passasjer av inntagende instrumentalmusikk, ikke ulikt et toppmålt Secret Garden på progressive piller; da overlever vi reisens beklemte tilslag av musak, som uansett opptrer i mindretall. «Curious Ruminant» er dermed offisielt å regne som kvalitativ opptur.
3,5/6 | Geir Larzen
Utgivelsesdato 7. mars