29. mars – 1. april 2018
Tradisjonen tro var det klart for svartkledd fest i Oslo by påskehelga, og som en slags skjebnens ironi kunne dagspressen melde om rekordlav oppslutning i kirkene her til lands samtidig som festival-ledelsen kunne juble over salgsrekord og tett opptil fullstendig utsolgt. Om disse sakene har en sammenheng vites ikke, men det var unektelig komisk å se disse to nyhetene rett etter hverandre på nasjonal TV. Årets line-up var uansett ikke til å kimse av da det oste kvalitet av årets plakat, være seg levende legender eller spennende nykommere, døds eller svart (og et og annet doom-innslag), så det var med store forventninger man ankom Rockefeller og John Dee for en solid dose ekstremmetall.
Tekst Sven O. Skulbørstad | Foto Arash Taheri
TORSDAG
Shining
Med en mildt sagt uortodoks intro entret svenskene scenen med stor selvtillit, men problemer med en vokallyd som kom og gikk ødela fort en del av førsteinntrykket. Nå var ikke lyden på resten av bandet all verden det heller, men de var i det minste konstant til stede. De fungerte aller best når de klarte å skape stemning med atmosfæren sin, og lagde med det liv i et litt avventende publikum. Problemet var både under de kjappere partiene og de roligere partiene hvor de ikke hang spesielt bra sammen. Dette viste seg spesielt under deres hyllest til våre Seigmen hvor det tidvis var helt krise. Vokalproblemene ble ikke bedre under konserten, og til slutt ble jeg stående å lure på hva i helvete lydmannen holdt på med. Dog ikke bandets feil, men det hjalp ikke. Alt i alt fikk jeg inntrykket som jeg får av et bra pubband og jeg hadde sannsynligvis likt de på en mer intim scene, men band på Inferno forventer jeg mer av. «We are Shining and we’re her to ruin it for everybody» sa vokalist Niklas Kvarforth mellom et par låter. Neida, så dårlige var dere ikke 2/6
Shining
Dark Funeral
En mørk intro satte passende stemning og ledet an banden på scenen. Umiddelbart tok jeg meg i å lure på om vi ikke er ferdige med rustninger og liksminke i 2018, men det var høyst sannsynlig bare meg som lurte på det av samtlige tilstede på et rimelig fullt Rockefeller. Bandet var det vitterlig ikke mye å utsette på der de låt blodtighte fra første sekund. Litt plaget av dårlig lyd de og, men det er vel ikke til å komme unna på en festival. Bet meg merke i at de kjørte bakgrunnsmusikk imellom låtene, som så vidt meg bekjent rakk å dyppe innom det meste av bandets 25 år lange karriere, og dette bidro ytterligere til å bevare stemningen som allerede var der. Jeg må ha med et par ord om bandets skinnhamrer Jalomaah for det er noe av det absolutt villeste jeg har hørt – og det mener jeg utelukkende positivt. Personlig mener jeg at «Open The Gate» var kveldens høydepunkt fra bandet hvor absolutt alt stemte. Ellers var det en topp leveranse av gjengen med sin melodiske og atmosfæriske black metal hvor avslutningen «Wehere Shadows Forever Reign» var av absolutt høyeste episke klasse. 4,5/6
Dark Funeral
Obituary
Det skulle bare bli mer og mer legendarisk på scenen denne torsdagskvelden, og en stort mer verdig avslutter enn Obituary er vel vanskelig å finne. «Whisky & Cocaine» ljomet over høyttaleranlegget da de entret scenen til full jubel og klinket i gang med «Redneck Stomp» før John Tardy til slutt fulgte kumpanene sine på scenen til «Sentence Day». Endelig var lyden skrudd til, og bandet låt som en kule fra første start. De hadde dog en litt lang pause mellom låtene med litt jamtull fra gitaristene og trommebror Donald som ikke er prima for en helmaks konsertopplevelse, men idet «Chopped In Half» kom allerede som låt nummer fire og den i tillegg gikk rett over i «Turned Inside Out» gikk det greit allikevel. Utover ordene som ble brukt for å introdusere sistnevnte ble det ikke ytret et eneste ord fra scenen, men Obituary så uansett meget fornøyde ut med sine tilskuere. Den sjefeste rytmegitaristen i verden, Trevor Peres, så sågar takknemlig ut da han fikk øye på et Obituary flagg fra galleriet og skålte fornøyd med det jeg antar er opphavsfolket. Heldigvis hadde ikke John mistet stemmeprakten sin og skrekbrølte sin karakteristiske vokal utover Oslo by som om det var 1991. Vi fikk en hel del klassikere servert, men de evinnelige pausene imellom så å si samtlige låter dempet dessverre adrenalinet en liten smule. Samtidig, med tanke på alle gjennomførte konserter man har bevitnet hvor ikke et sekund er overlatt til tilfeldighetene var det litt befriende å se et band som gir litt faen. «Don’t Care» fikk æren av å avslutte hovedsettet, mens «Turned To Stone», «Straight To Hell» og sist, men så til de grader ikke minst «Slowly We Rot» fikk æren av å avslutte kvelden med stor stil. 5/6
FREDAG
Auðn
Årets overraskelse for min del da de hittil har seilt under radaren min, men det varer ikke lenge for oppvisningen de hadde på selveste langfredag var mildt sagt imponerende. Antageligvis det eneste dresskledte bandet på hele Inferno bidro til et enormt særpreg, og det passet merkelig nok perfekt med deres atmosfæriske, melodiske og varierte sortmetall. Tight som fy, og imponerende bra lyd til å være såpass tidlig og ikke fullt så overraskende passet deres morsmål islandsk perfekt sammen med denne typen musikk. Ϸakka Ϸér kærlega fyrir, Ϸú varst frábær. 5/6
Auðn
Origin
Det aller meste brutale bandet undertegnede bevitnet var amerikanske Origin. Ekstremt sinna og teknisk dødsmetall utført av et like ekstremt og teknisk tight band slår sjeldent feil på Inferno, ei heller i kveld. En meget ydmyk frontmann ved navn Jason Keyser takket dypt og inderlig for at de fikk komme på det han så på som en ren sortmetall-festival og ikke minst spille før Emperor. Nå er det vel heller en ganske bred ekstremmetall-festival, og de hørte så absolutt hjemme men fint å høre allikevel. Han mante frem både circle pits og wall of death som seg hør og bør og selv om det kanskje ble en smule for vasst for skribenten var publikum såpass fornøyde at de sikkert ikke bryr seg om det. En liten finurlig detalj jeg fikk med meg var bassist Mike Flores som så ut som han var i sin helt egen verden og var riktig så artig å se på. 4,5/6
Emperor
Bandet jeg hadde aller mest forventninger til da en rekke uforutsette hendelser forhindret meg fra å se samme oppsettet, altså «Anthems At The Welkin At Dusk» spilt i sin helhet på fjorårets Tons Of Rock, men nå var det altså omsider tid. En særdeles totensk stemme introduserte bandet Kiss-style og showet var i gang med «Alsvartr (The Oath)», og gåsehuden likeså. De entret scenen for å ta siste del av introlåten selv, og når ikke uventet «Ye Entrancemperium» etterfulgte var det ingen vei tilbake. Fantastisk klar og fin lyd, selv om jeg hørte kommentarer fra vanligvis sikre kilder at det var litt lite bass. Det var imidlertid ikke noe jeg bet meg merke i, men det bør nevnes. At Ihsahn så ut som en revisor med sitt kjemmede hår, professorskjegg og briller synes jeg bidro til helheten da fyren uansett er black metal og trenger ikke prøve på noe annet (som en småfrekk stikker til et visst band kvelden før). Kumpan og medlegende Samoth spilte like fett som alltid og sammen med resten av bandet som låt som en million skapte de hele helgas definitive høydepunkt for undertegnede. Jeg var livredd for at det skulle være over da avslutteren «The Wanderer» ebbet ut, men da gjengen ble igjen på scenen skjønte jeg at kvelden enda ikke var omme. Og godt var det, for å avslutte hvilken som helst konsert med «Curse You All Men!», «The Majesty Of The Nightsky», «I Am The Black Wizards» og «Inno A Satana» kan endre en hvilken som helst middelmådig opplevelse. Men når opplevelsen allerede står til topps i forkant er vi så til de grader i mål. 6/6
Emperor
Fleshgod Apocalypse
Det ble da også en aldri så liten nedtur da våre italienske venner hadde den meget utakknemlige jobb å gå på etter Emperor – noe til og med vokalisten kommenterte. Veldig synd, for de gjorde sitt aller beste, og da jeg har sett de før har de vært like bra som Strikk de og. De spilte og låt blodtight, og deres form for symfonisk døds gjør seg absolutt på Inferno – men etter kanonaden av en konsert forgjengeren leverte hevder jeg hardnakket at kun Slayer, om noen, kunne ha etterfulgt den opplevelsen med verdighet. Det så man tydelig på lokalet også som ble tynnet betraktelig ut for publikum. Jeg syntes oppriktig talt synd på gjengen, for de ga absolutt alt – men denne gangen holdt det ikke helt. Dessverre. 3,5/6
LØRDAG
Memoriam
Enda et nytt bekjentskap for undertegnede, britiske Memoriam, men nå gjengen inneholder folk fra legendariske akter som Bolt Thrower og Benediction burde det gi en garanti for kvalitativ dødsmetall. Og det ble det så absolutt og, de flagget sin old school døds med såpass selvtillit som kun gamle travere kan – hvilket varmet et gammelt dødshjerte. Dog skal det sies at det ikke var noen spesielle låter som satt igjen i etterkant, som tilfellet var med Auðn dagen før. Men etter å ha levert en solid oppvisning med bra lyd skal disse også helt klart sjekkes ut nøyere. 4/5
Memoriam
Ihsahn
Det er neimen ikke verst å bli satt opp på headliner-spot to dager etter hverandre, men det var da faktum for vår helt egen Ihsahn. Etter å ha blåst over undertegnede og de stakkars andre banda med sitt Emperor dagen før var det på tide å vise at han står fjellstøtt på egne ben også. Godt backet opp av et solid band viste han sitt enorme repertoar med episke og melodiske låter, men jeg sto et par ganger og lurte på om det til tider ble litt vel soft for Inferno. Men mannen selv er en mester i å skape atmosfære, både som låtskriver og frontfigur – selv om han ikke gjør så alt for mye ut av seg foruten å fremføre og ytre noen ord her og der, men publikum spilte velvillig med på notene. Mot slutten kom dro han inn en saksofonist på scenen, noe som bidro til en meget original setting og låt knallfett til å begynne med, men som mot slutten kanskje ble litt vel mye. Uansett kunne vår gode venn trygt se tilbake på to meget vel utførte konserter i hver sin ende av metallskalaen. 4,5/6
Ihsahn
Satyricon
Det er et eller annet med det bandet der, man bare vet at de leverer maks gang etter gang – og denne lørdagen var så visst ingen nedtur heller. Å starte en kveld med «Midnight Serpent», «Our World, It Rumbles Tonight» og «Black Crow On A Tombstone» satte en standard som få andre kan matche og når tittelsporet fra sisteskiva «Deep Calleth Upon Deep» etterfulgte deretter var vi, som vanlig, vitne til en maktdemonstrasjon av rang. Her omtrent konsulterte jeg dog med min skribentkollega om det var litt vel spesielt å gå av scenen for en pause såpass tidlig for et band som trener med Olympiatoppen, men fikk streng beskjed om at det var for sært å trekke for. Nuvel. Satyr selv hadde full kontroll på lokalet som han alltid har, og beviste atter en gang sin posisjon som black metals i særklasse beste frontfigur. Og nevnes må også backingbandet som er det kuleste jeg har sett med bandet, og samtidig låt såpass tight og fett som man forventer av Satyricon. Setlista var heller ingenting å utsette på med ingen dødpunkter og en hel del høydepunkter. «Repined Bastard Nation», «The Wolfpack», «Now Diabolical» for å nevne noen få. Og som en av kveldens minst overraskende momenter fikk allsangklassikeren «Mother North» lov til å avslutte hovedsettet. Fengende «The Pentagram Burns», mosheren «Fuel For Hatred» og som vanlig dödaren «K.I.N.G.» helt til slutt var ekstranumrene, noe man trygt kan kalle en verdig avslutning. Bassisten hadde for øvrig litt tekniske problemer under «Fuel For Hatred» og vendte seg desperat til teknikeren for hjelp. Her fulgte jeg spent med på reaksjonen til Satyr, viden kjent for sin perfeksjonisme – men han lot ikke til å la seg plage med det, profesjonelt nok. Og med det kunne Satyr og Frost med sine gode kumpaner bukke fornøyd til et stappe fullt Rockefeller, sannsynligvis nok en gang meget fornøyde med meget bra utført jobb. Som vanlig. 5,5/6
Satyricon
SØNDAG
Napalm Death
Som et av de første brutale band jeg noensinne hørte som en obsternasig fjortis, men aldri fått sett live var jeg meget spent på hva de hadde å by på. Men hjelpes for et mageplask. Det låt utight og masete med den mest grøtete lyden hittil som jeg fikk med meg under årets festival. Det lille positive jeg noterte var at vokalist Barney Greenway fortsatt er politisk engasjert, at jeg endelig fikk se både han og Shane Embury med mine egne øyne, samt at publikum faktisk virket meget fornøyde med hva de så og hørte. Jeg sto en stund og vurderte om det bare var jeg som var sur, grinete og mettet for ekstrem metall for helga, men i mine ører hang det ikke sammen i det hele tatt selv når jeg la godvilja til. Trommisen i sånne type band for eksempel bør være tightere enn de fleste, men det gjaldt vitterlig ikke for Danny Herrera og det ødela mye. Men resten var ikke stort bedre det heller. Dette var bråk fra ende til annen, selv om jeg er temmelig sikker på at resten av tilskuerne høyst sannsynlig vil være dypt uenige med meg, og det er nå tross alt de bandet er der for. 1/6
Napalm Death
