Lørdag 18. mars 2017
Forventningene var høye da In Flames inviterte til en eksklusiv intimkonsert i Kulturkirken denne lørdagskvelden i Oslo som var startskuddet for deres «In Our Room»-turné. Og ikke minst var vi spente på akustikken i kirkerommet.
Som navnet på turneen tilsier var scenen innredet for at vi skulle få et innblikk i bandets verden, nærmere bestemt øvingslokalet deres (alternativt gutterommet som det ser ut som på konsertplakaten). På scenen befant det seg både sofa, stålampe, pappfigurer, en plakat av Jon Bon Jovi og et kjøleskap med øl som de også delte med publikum. Det er heller ikke hver dag man er i kirken at altervinen er å få kjøpt bak barer med skjenkebevilling, og jeg har heller aldri sett et neonskilt med «ØL» hengende på en prekestol før.
På nevnte prekestol startet sågar kveldens underholdning – på et staffeli. Her dukket det opp en kunstner som begynte å male, akkompagnert av en strykekvartett på scenen, bestående av to fioliner, en cello og en kontrabass. De spilte en ti minutter lang medley, før gutta selv entret scenen med «Alias». Det vil si, vi tror det var «Alias», vi kunne nemlig ikke høre Anders Fridén bak mikrofonen. Her var det en lydmann som hadde gjort en lusen jobb. Enda godt at publikum på de fremste radene sang med, slik at melodien også kunne oppfattes lenger bak i rommet. Vokalen kom seg heldigvis litt utover i låta, men det var mye som tydet på at våre bekymringer om lydforholdene var vel begrunnet. Lyden denne kvelden kan best oppsummeres med ett ord; krise.
De fortsatte med «Before I Fall» og «All For Me», og under «Moonshield» var lyden så elendig at vi bare hørte trommer og nesten ingen gitarer. Det var grøtete lyd selv da Anders Fridén pratet med publikum mellom låtene. Vi fikk så vidt med oss at han fortalte om kunstneren på prekestolen, som for øvrig sto og malte hele konserten igjennom, og at kunstverket skulle auksjoneres bort i løpet av kvelden – det var bare å legge inn bud i merchen. Beløpet skulle gå til et veldedig formål.
En annen uheldig ting denne kvelden var at de ikke hadde bygd opp scenen noe. Hvilket betydde at om du ikke sto på første rad var det klin umulig å se bandet. Her hjalp det ikke å være høy heller. En meter høyere scene og de fleste ville fått en vesentlig bedre opplevelse. Undertegnede tok en tur opp på galleriet for å sjekke ut hva som foregikk på scenen, men der var lyden om mulig enda dårligere. Så da hadde man valget mellom å se greit på lang avstand med dårlig lyd, eller hakket bedre lyd uten særlig sikt. Jeg valgte lyden og tuslet slukøret ned på gulvet igjen.
Men før jeg kom så langt rakk jeg å se at de dro opp en jente på scenen og plasserte henne i sofaen, hvor hun fikk lov til å stille bandet flere spørsmål. Litt for mange faktisk. Det hjalp heller ikke at hun måtte inhalere en heliumballong før hun pratet. Dette ble en særs langdryg og uinteressant periode. Det er greit at det var intimkonsert, men det får være grenser. Denne sekvensen varte altfor lenge, noe man også hørte på det økte skravlenivået i salen. Og som om ikke denne dødperioden var lang nok så valgte de her å gå over i en akustisk del av konserten. Dette kunne med fordel vært splittet opp annerledes.
Den akustiske delen begynte med «Like Sand» og «In My Room» fra den nyeste skiva, før Fridén introduserte neste låt som en coverlåt som mange hadde gjort bedre enn dem. Vel, hvorfor velger man å gjøre den da? Det kunne de også spart seg, for da de satte igang med «Hurt» ble det kjapt klart at både Nine Inch Nails og Johnny Cash går dem en høy gang. Deretter fulgte de opp med «Through Oblivion» fra forgjengeren «Siren Charms», som de minnet oss på at de hadde spilt akustisk på Skavlan for et par år siden, men aldri spilt live tidligere. En skuffende versjon dessverre, til tross for strykerne, den virket noe halvhjertet og langtfra så bra som vi så på Skavlan. De avsluttet så den akustiske perioden med «Dawn Of A New Day».
Under den siste delen av settet føltes lyden noe bedre. Mulig man bare hadde blitt vant til de dårlige forholdene, men da de sa seg ferdige med kassegitarene og den akustiske delen var det brukbar lyd på vokalen da de dro igang «Come Clarity». Herfra og ut var den mest spennende delen av konserten, her fikk vi låter som «The Truth», «Paralyzed», «Cloud Connected», «The Quiet Place» og «The End». De avsluttet det hele med «Wallflower» fra siste album, med et vakkert strykerparti. Og da mener jeg avsluttet, for de kom jaggu ikke tilbake med noe ekstranummer. Sært skulle det tydeligvis være, enda folk ikke ga seg med å rope. Vi hadde i det minste forventet at de skulle kunngjøre hvem som hadde vunnet budrunden på maleriet, som til slutt hadde endt opp med «All For Me»-motiv, og hvor mye det gikk for – men den gang ei.
Det ble naturlig nok spilt flest låter fra fjorårets «Battles», sammen med en god blanding fra tidligere album. Personlig skulle jeg gjerne hørt noen flere låter fra «Siren Charms», men de skal ha kudos for å benytte anledningen til å spille mange gamle låter de sjelden eller aldri har spilt før.
3/6 | Marianne Lauritzen
Foto: Tommy Østby
