Indie
Frykter man det verste, så blir en ikke skuffet, snappet jeg opp i Mot I Brøstet en gang. I hvert fall når jeg vet at jeg og Andre Aaslie er på hver vår planet når det kommer til interesse for orkestral musikk. Samtidig kjenner jeg til nevnte keyboardists fascinasjon for Bal Sagoth, og det er mer dette landskapet vi nå befinner oss i. Men, jeg hører mer gammelt Arcturus her egentlig, selv om de aldri har vært i nærheten av slike hastigheter. Jeg tenker mer på den spillende keyboardbruken. Jeg kan ikke disse tangentutrykkene, men jeg mener at her spilles det synth og ikke bare legges over et teppe av orkestrale korder. Samtidig har jeg ikke alltid vært like begeistret for Narrenschiffs vokal de gangene han vil gå Dani Filth i næringen, men også det hører med til sjeldenhetene på denne skiva, heldigvis. Lange låter, men det skjer såpass mye at det ikke er mulig å sovne.
4/6 | Ronny Østli
Utgivelsesdato: 27.11.2015