Onsdag 21.august 2019
Mindre enn ett år etter hans forrige konsert i Oslo er Hozier, best kjent for sin megahit «Take Me to Church» som vant Billboard Music Award’s «Top Rock Song», tilbake på Sentrum Scene, fortsatt på sin «Wasteland, Baby!» turné for å promotere sin andre skive. I tillegg til låter fra denne skiva fikk vi også mange smakebiter fra hans debut, multi-platinum-selgende «Hozier».
Hozier’s musikk er en mix av rock, folk, soul og blues. Han ble ønsket velkommen på scenen av et øredøvende brøl fra fansen, som lot til å skrike hver eneste gang han åpna kjeften for å si noe. Et tidlig høydepunkt i konserten var “Nina Cried Power”, åpningslåta fra hans andre skive «Wasteland, Baby»! Dette er en låt om protestsangene fra 60- og 70-tallet som i teksten nevner navn som Nina Simone, Billie Holiday, Mavis Staples, Marvin Gaye, Curtis Mayfield, Patti LaBelle, John Lennon, James Brown, BB King, Joni Mitchell, Pete Seeger, Bob Dylan og Woody Guthrie. Selv om han før låta påsto at han slet med stemmeproblemer, så leverte han jammen med trøkk, godt hjulpet av hans syvmannsband som bidro til å få opp energinivået med å klappe, danse og fyre opp publikum. Flere av musikerne gjorde også koringer som ga konserten en viss gospelstemning, og lydnivået var ganske høyt.
Andre høydepunkter verdt å nevne er den bluesrocka «To Be Alone» som med sine vrngte gitarer minnet sterkt om en Rival Sons-låt uten at jeg klarer å si hvilken, og «Shrike», som ga publikum et innblikk i sinnet til en dikter som ruger på komplekse temaer som smerte og kjærlighet. Det instruentale mellompartiet mellom andre refreng og tredje vers, med fiolin og orgel, var et spesielt vakkert øyeblikk.
«Take Me To Church» er en av 2010-tallets største hitlåter. Den var den mest delte låten på Spotify i 2014, og er sett over 300 millioner ganger på YouTube. Det var dermed ingen overraskelse at konserten ble løftet til et helt nytt nivå da Hozier sang denne låta, og det virket som om det var dette de fleste i publikum hadde ventet på. Til sammenligning ble ekstranumrene ganske lavmælte, med en solo akustisk versjon av «Cherry Wine», og «Work Song» som sakte bygger seg opp. «Cherry Wine» viser at Hozier ikke bare kan lage massive låter med gospelrock-stemning med storbandet sitt, men han er også i stand til å ta det helt ned og skape en intim atmosfære med kun stemmen og en akustisk gitar.
Selv om den kanskje ikke var på sitt ypperste på Sentrum Scene, så har Hozier en mektig stemmeprakt. Hans spesielle vokalstil har blitt forsøkt kopiert av mange som ikke har Hoziers spennvidde på stemmen, og den har utvilsomt blitt populær. For noen skaper dessverre den type vokal en avstand mellom låtmaterialets dybde og stemmen. Og det er veldig synd siden mange av Hozier’s sanger er briljant skrevet, spesielt tekstene, som er intelligente, kraftfulle og poetiske (for eksempel hans spark mot det moderne uttrykket «woke» – “it’s not the waking, it’s the rising”). For å sitere Hozier selv, «it’s not the song, it’s the singing«. Heldigvis er det nok av folk som liker hans vokale stil, og mange i publikum så ut til å ha en religiøs opplevelse på Sentrum Scene denne onsdagskvelden. Flere i salen, og slett ikke bare helt i front, sto og danset med lukkede øyne og svaiende armer. De ble i høyeste grad tatt med til kirken, som låta sier. 4/6
Tekst og foto: Anne-Marie Forker
