Onsdag 28. mars 2018
Dagen før Infernofestivalen braket løs i Tigerstaden, benyttet Revolver seg av muligheten til å tappe inn det svartkledde publikummet som allerede hadde ankommet byen. Sammen med et kobbel medarrangører ble det invitert til en triade av konserter kvelden før kvelden.
Hex A.D.
Første band ut var Vestfoldingene i Hex A.D., som slipper sin tredje plate til høsten. For undertegnedes del er Hex A.D. et uskrevet blad, men det trenger jo ikke være noe negativt. Desto mer objektivt er gjerne blikket som ser, eller i denne sammenhengen ørene som hører. Og etter onsdagens gig å dømme skal man ikke se bort fra at dette er et band jeg vil bruke mer tid på.
Hex A.D. kan plasseres et sted mellom doom, hardrock, heavy metal og den mer klassiske søttitallsrocken. Referansene til klassikerne er mange, uten at det går på bekostning av noen form for egenart. Hex A.D. er på god vei til å finne sin egen form, sitt uttrykk. Lydbildet drives fram av velkomponerte riff og solid vokal ved Henrik Haugsnes Kaupang, akkompagnert av Magnus Johansen på Hammondorgel, under stødig ledelse fra trommis Mats Haugsnes Kaupang og bassist Are With Gogstad.
Onsdagens sett var et relativt kort et, med seks låter. De åpnet pent med «Skeleton Key, Skeleton Hand», og fortsatte med «Spitting Image» og «The Cranium Seal», før «A Nocturnal Report» tok over. I møte med nye bekjentskaper er det alltid ekstra stas når enkelte låter brenner seg fast allerede ved første lytt, live attpåtil. Som «A Nocturnal Report», en real høydare for min del. En seig (i positiv forstand) og dels doomy låt som dro seg framover og utviklet seg gjennom drøye 6:30 minutter. Lange låter kan være utfordrende, de krever mer av lytteren, men det kan være en bra ting. For den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves, og en låt som tar seg tid til å bygge seg opp, og utvikle seg, sørger ofte for belønning til øret som hører. Lange låter som bruker tid på å utfolde seg er stort sett å foretrekke framfor kjappiser som er over før man får blunket – gitt at de er gode så klart.
Ellers satt for det meste ting der det skulle under kveldens konsert, og fremførelsen er det fint lite å utsette på. Litt impro underveis ble det, da vokalist Henrik Haugsnes Kaupang la ned gitaren og gikk løs på effektpedalene med hendene i stedet. Grep som dette bidrar ekstra til å bygge oppunder en levende stemning, tilstedeværelse og engasjement.
Trommis Mats Haugsnes Kaupang så tidvis så litt lost ut, men det viste seg (heldigvis) at det skyldtes dårlig lyd og feedback – han hadde knapt hørt hva resten av bandet spilte på grunn av vanskelige lydforhold. Desto mer imponerende blir da jobben han gjorde, for musikalsk sett ante publikum stort sett fred og ingen fare. Og la det være sagt: Revolver-scenen er langt fra byens beste, og det fikk Hex A.D. muligens lide under denne kvelden. Å omtale den som en «intim klubbscene» er mildt sagt en overdrivelse. Ingen scene per se (gitt at definisjonen på en scene er en forhøyning, blant annet), håpløst lys og altså ikke optimal lyd. Står man bakerst i lokalet verken hører eller ser man, så her er det bare å skvise seg sammen i front og håpe på det beste.
Til ingen forkleinelse for Hex A.D. heldigvis, som leverte det de kunne og vel så det. Alt i alt en bra levering fra bandet som strengt tatt burde ha headlinet denne kvelden. 4/6 | Monica Holmen
Urarv
Andre band ut denne kvelden var Urarv, som spilte sin første konsert noensinne. Bandet spiller en spiller en særegen form for black metal, med en psykedelisk vri. Urarv har mye stemning i musikken, og spesielt basspartiene fenger. Bandet består av medlemmer fra bl.a. Dødheimsgard (DHG) og Whip, og Trish Kolsvart på trommer er så langt vi vet landets eneste kvinnelige black metal-musiker. Bandet gjorde en godkjent innsats med sin stemningsbaserte black metal. Psycho-vokalen til Bjørn Aldrahn Dencker er sikkert en del av pakka, men traff dessverre ikke helt denne kvelden. 3/6 | Arash Taheri
Magister Templi
Magister Templi var kveldens tredje og siste akt. Dette bandet har jeg ikke noe forhold til, men umiddelbart da gitarene satte igang fikk vi servert fengende og tunge riff, og stemningen på Revolver fikk et ordentlig smell. Jeg fikk inntrykk av at store deler av kveldens klientell har ventet nettopp på dette øyeblikket. Det var et tungt og seigt lydbilde vi fikk servert, med solide riff og definerte trommer. Men dessverre var ikke vokalen like sterk som resten av lydbildet. Mulig denne vokalstilen bare ikke fenger undertegnede, men her falt jeg litt bort. Jag liker musikken til Magister Templi, men synes vokalen er det svakeste leddet og det preger dessverre totalinntrykket mitt. Men jeg fikk definitivt lyst å sjekke ut flere av deres låter på Spotify for å få et forhold til bandet. 3/6 | Arash Taheri
Foto: Arash Taheri
