Lørdag 28. oktober 2017
Det var fortjent nok et smekkfullt lokale da svenske H.e.a.t for første gang var på besøk i Oslo, og en stor del av publikum var staset opp i sine blodigste kostymer i anledning Halloween på tirsdag – jaggu observerte vi ikke selveste Marilyn Manson ved bardisken også.
H.e.a.t har holdt det gående i rundt ti år nå, og har lenge vært stemplet som unge og lovende, men med fem bunnsolide studioutgivelser på CVen, kan vi trygt slå fast at de har slått ut i full blomst. Mange fans har ytret skepsis om den nyeste skiva, «Into The Great Unknown», men den trenger bare noen flere gjennomhøringer for å modnes, kontra de mer instante «Tearing Down The Walls» og «Address The Nation» – den går ikke inn på første gjennomhøring, men legger du nok innsats i å høre på den, vil du få tilsvarende tilbake. Syv av ti låter ble også spilt på denne konserten, så det lønte seg å gjøre hjemmeleksa.
H.e.a.t hadde akkurat startet turneen, så Oslokonserten var bare den fjerde på over to år, og dermed er det helt forståelig om ikke alt på de nye låtene satt 100% alltid. Og på toppen av det hele er dette de første konsertene de gjør med den hjemvendte Dave Dalone som eneste gitarist. Da Dalone spilte i bandet fra 2007 til 2013 var det Eric Rivers som spilte de fleste gitarsoloene, men nå måtte han fikse alt selv. Og det gjorde han, han har en del riktig fiffige og melodiøse riff og soloer på lager.
Klokken er nærmere 22.45 før bandet går på scenen og banker i vei med «Bastard Of Society», åpningssporet på den nye skiva – og de som ikke har sett H.e.a.t før kan knappest unngå å bli blåst i bakken av energinivået til frontmann og vokalist Erik Grönwall. Mannen er som en løpsk høyspentledning på scenen, og gir jernet 110% absolutt hele tiden – han hopper og banger og gnistrer uten stopp, og hopper over på bardisken under «Beg Beg Beg» hvor han dirigerer bandet inn i snutter av AC/DCs «Whole Lotta Rosie» og Janis Joplins «Piece Of My Heart» mens han nærmest dunker hodet i taket. Selvsagt koster det mye pust å opprettholde et slikt umenneskelig heseblesende tempo hele tiden, og det går naturlig nok tidvis ut over vokalen, men det spiller absolutt ingen rolle – vi er alle klar over at Grönwall også er en strålende sanger, og opptredenen er maksimal.
Det er en forholdsvis kort og konsis konsert, med hele seksten låter levert på en drøy times tid, pluss tre ekstranumre, men det er helt som det skal være. Det er ikke for mye mellansnack, («Skål förr fan, jävla norrbaggar!»), bare nok til å holde gliset på publikum, og låtene tværes ikke ut i lange jamversjoner – med unntak av en barmhjertig kort, og for så vidt underholdende, trommesolo fra herr Crash bak slagverket. Bassist Jimmy Jay og keyboardist Jona Tee gjør også en strålende jobb på koringsmikrofonene.
Setlista var nærmest perfekt – med et par smakebiter fra de to første skivene som de gjorde uten Grönwall, det beste fra «Address The Nation», nesten halvparten av «Tearing Down The Walls» og et selvsagt fokus på den nye skiva. Høydepunktene sto i kø, men skal man på død og liv trekke frem noe, så la oss si uimotståelige «Mannequin Show», det episke tittelsporet fra «Into The Great Unknown», og en piano- og vokalversjon av den nye og særdeles Queen-aktige «We Rule», som de sedvanlige skravlebøttene i publikum nesten klarte å overdøve. Og «Best Of The Broken» var grisefett. Og hele ekstranummerdelen med steintøffe «Point Of No Return», «A Shot Of Redemption» og publikums allsang på «Living On The Run». Dødpunkter? Fantes ikke.
Vanvittig bra levert til et særs takknemlig og uvanlig entusiastisk publikum, og Hard Rock Cafe kunne også servere oss noenlunde bra lyd denne kvelden. Dette var en av årets beste konserter i Oslo, det er lite å trekke på, men vi tror at H.e.a.t kommer til å levere enda bedre når de får kjørt inn de nye låtene optimalt. Likevel var dette en fest fra første til siste låt, og jeg nekter å tro at ett eneste menneske gikk skuffet ut i Oslonatten etterpå.
5,5/6 | Geir Amundsen
Foto: Arash Taheri
Les også: H.e.a.t | Into The Great Unknown
