Onsdag 25. januar 2017
Etter å ha spilt på Ullevål Stadion på sine siste to Norges-besøk, er Green Day tilbake i Oslo Spektrum, hvor de også har spilt et par ganger tidligere, sist i 2009. Det er smått utrolig at denne punkpoptrioen fra California har holdt det gående i over tredve år, og at det har gått 22 år siden gjennombruddet med «Dookie», for makan til energisk spilleglede og valuta for pengene må du på en Bruce Springsteen-konsert for å finne maken til.
Verten for kveldens Hjemme Alene-fest er selvsagt Billie Joe Armstrong, som nå har blitt 44 år gammel, men som stadig har et manisk glis og ravnsvart hår og mascara. Han ser ut til å kose seg glugg ihjel idet han leder sine to bestekompiser (og tre ekstramusikere på gitar, kor og keyboards/sax/trekkspill) gjennom et show som inkluderer 25 låter fra hele deres karriere, med et solid fokus på 90-tallet, over halve «American Idiot», og den nyeste skiva «Revolution Radio» som kom i fjor høst. Trillingskivene «Uno!», «Dos» og «Tre!» ble stort sett ignorert både av publikum i 2012, og av bandet i kveld, og det var vel for så vidt like greit.
Allerede under førstelåta «Know Your Enemy» blir en ekstatisk jente dratt opp på scena og deler catwalken og mikrofonen med Armstrong før hun blir oppfordra til å stagedive ut i publikum. «OSLOOOOO!» skriker Armstrong før han kontinuerlig pisker opp stemninga og drar i gang allsangen og nevepumpingen. Alle på tribunen blir tvunget til å reise seg og delta i festen med å synge med og klappe, og får ikke lov til å sette seg de neste drøye to timene. Stemningen er elektrisk, til å ta og føle på, og det skyldes ikke minst at bandet rett og slett ikke godtar at folk bare står og ser på. Heller ikke konstant fikling med mobilene og selfies blir godtatt, Armstrong vil heller se ansiktene våre enn mobilene våre – hadde bare samtlige artister oppfordret til det samme så ville kanskje publikum kunne oppleve konsertene der og da, og ikke bare se showet indirekte gjennom mobilskjermen!
Presidentvalget i USA falt også tydeligvis Armstrong tungt for brystet, og kampropet ‘No Trump!’ ljomer i salen under «Holiday», hvorpå han kauker ‘Donald Trump is NOT my president!’ Kveldens andre publikummer som blir dratt opp på scenen, for å ‘hjelpe til’ med vokalen på «Longview», stjeler fullstendig showet med å synge hele verset forholdsvis rent mens han shower, hopper rundt og løper scenelangs og ut på catwalken, før han tar selfie med Armstrong og stuper ut i publikum igjen. Steintøft!
Kveldens tredje stjerne fra publikum er 10-åringen som blir dratt opp på scenen for å spille gitar på «Knowledge». Igjen er gjesten fullstendig rockestjerne, og får til alt overmål også beholde gitaren idet han går av scenen. Bandet fyrer deretter igang gjennombruddslåta «Basket Case» og et utsolgt Spektrum tar fullstendig over vokalen på første vers. Man kan alltids pirke på at «King For A Day» ble tværet ut med en uendelig jam (som ikke var så spontan som man kanskje skulle tro) som flettet inn alt fra The Isley Brothers «Shout» og The Rolling Stones’ «Satisfaction» til «The Beatles’ «Hey Jude» og George Michaels «Careless Whisper», men pokker heller, det var GØY, og de alle fleste overvar dette med et bredt glis, unntatt de som var opptatt med å sende snapchats. Hovedsettet ble rundet av med to nye låter, «Still Breathing» (som funket best av de seks nye) og «Forever Now».
Selvsagt ble det ekstranumre. «American Idiot» pisket liv i et slitent publikum igjen, og resten av bandet takket av etter 9-minutters-eposet «Jesus of Suburbia», og etterlot Billie Joe Armstrong alene på scenen med kassegitaren. Fyren er født til å stå på en stor scene, og har publikum rundt lillefingeren i samfulle 135 minutter i det han runder av med «Ordinary World» og allsangballaden «Good Riddance (Time Of Your Life)». 8000 fornøyde, slitne, svette og hese publikummere toger deretter ut av Oslo Spektrum denne onsdagskvelden.
Det må sies at undertegnede aldri har vært noen stor Green Day-fan, og kom til Spektrum med åpent sinn. Men maken til feiring og energiutladning er det lenge siden jeg har sett på en scene, og jeg har ikke noe annet valg enn å trille Den Hellige Sekser. Noe annet blir nesten dumt i denne sammenheng. Karakteren på en konsertanmeldelse har lite å gjøre med kvaliteten på låtene som fremføres, men derimot måten de fremføres på, kontakten med publikum og stemningen i salen. Billie Joe Armstrong og hans kumpaner leverte så til de grader og med så overbevisende entusiasme at jeg har liten tvil om at de fortsatt freser rundt på arenascener verden over også i 2037.
6/6 | Geir Amundsen
Foto: Arash Taheri
