Lørdag 22. april 2017
Det er alltid spennende å se gamle rockehelter på små lokaler, for det første hvordan det fortsatt står til med talentet – men ikke minst om de faktisk har noe å fare med eller om det er en ren cash-in til pensjonisttilværelsen.
Cash-in var det i hvert fall ikke, med på lasset har nemlig Graham et meget spillesugent og tight band, hvorav den kvinnelige delen – bassisten Beth-Ami Heavenstone – ikke så så aller verst ut heller. Har ingenting å si på karaktersettingen hverken den ene eller andre veien, men det gjør ingenting heller. Det var rett og slett gøy å se de storkose seg på Hard Rock Café denne lørdagskvelden.
Hva med talentet? Du slette tid som den mannen fortsatt kan synge. Ikledd pilotbriller som gamle rockehelter skal sang han lungene sine av seg fra første til siste tone, og det var helt klart at tiden har behandlet stemmen meget pent.
Et rolig kor på tape startet kvelden til teppefall, og det fylte seg raskt opp foran scenen med spente fans, både nye og gamle basert på et ganske bredt aldersspenn. Det skulle være en kveld godt fordelt på Rainbow, Michael Schenker Group og Alcatrazz som forventet, og det var sistnevnte som fikk æren av å åpne i form av «Too Young To Die, Too Drunk To Live». Bandet lyste ren spilleglede, og publikum spilte godt på lag. Kunne kanskje vært en tanke høyere vokal ut, det var tross alt han vi alle var der for å se. Men han hørtes, og på måten han virkelig klemte til på de høyeste tonene skulle man nesten tro at han ikke hadde trengt mikrofon. Rainbow-låta «All Night Long» var neste på lista, og det var under disse låtene jeg syns bandet var på sitt absolutt beste. Kan fort ha noe å gjøre med mitt eget forhold til bandet, hvem vet.
Han kommuniserte veldig lite i starten av konserten, og gikk rett over i «California Air (Better Here Than There)» og «Night Games» av sin egen skive «The Book» som kom i fjor. («Night Games» er fra Bonnets 1981-soloskive «Line-Up» – red.amn.) Også disse låt meget bra, førstnevnte kunne nesten bli forvekslet med Scorpions sin klassiske «Rock You Like A Hurricane», mens «Night Games» oste gammel herlig Rainbow. Memo til meg selv: Sjekk ut denne skiva ytterligere. Publikum så derimot ut til å ha gjort jobben sin, for det var nesten de nyere låtene som skapte mest liv. Det er ikke hverdagskost når det gjelder gamle helter.
Jeg må gi en liten nikk til trommis Mark Benquechea, for han var et skue i seg selv der han ga absolutt alt han hadde og mer til. Ansiktsuttrykk, innlevelse og en dæljing ut av en annen verden. Herlig! Kan også nevne de siste og, gitarist Conrado Pesinato som hang meget godt med på alle gitarguder involvert i låtmateriale, og keyboardist Jimmy Waldo som henvist langt til høyre på scenen hørtes mer enn hva han syntes – men spilte også bra.
Selv om det var lite snakk mellom låtene virket det uansett som kveldens helt var i meget godt humør, og humør er alltids smittende. De få gangene han holdt kontakt med oss fikk vi litt rockehistorie presentert, som for eksempel avskjeden fra Michael Schenker Group – eller som han selv kalte det: «A dishonorable discharge» – og det gjorde et allerede livlig publikum ekstra livlig.
Vi fikk mer Alcatrazz og eget i form av «God Blessed Video» og «S.O.S.» før kveldens eneste innslag av Impellitteri, «Stand In Line». Kan ikke si at jeg har voldsomt med forhold til akkurat dem, men det låt da fint av den og.
Videre var det omtrent femti/femti med egne låter og Alcatrazz før omsider Michael Schenker Group ble representert ved «Desert Song». Prøvde å tolke fra publikumsreaksjonen på hvilke band som hadde flest fans tilstede, men jeg tror forsyne meg som nevnt at solomaterialet var det som ble satt mest pris på. Det vil si, helt til kveldens for mange største høydepunkt kom – nemlig Russ Ballard sin gamle storhet «Since You Been Gone». Da tok det formelig fyr blant tilskuerne og kveldens absolutt største allsang med en mil var et faktum.
Michael Schenker Group fikk avrunde hovedsettet med «Assault Attack» før Graham Bonnet med kumpaner rundet av med ekstranumrene og Rainbow-dobbelen «Eyes Of The World» og «Lost In Hollywood».
Dette var en knall og morsom kveld fra start til slutt, og i sentrum sto en gammel ringrev i knallhumør og sang stemmen av seg for de oppmøtte. Spe på med et viralt, tight og rett og slett kult backingband og et låtmateriale som kan redde enhver dårlig fest og vi må begynne å dra frem superlativene.
Vel blåst, Graham. Vel blåst.
5/6 | Sven O. Skulbørstad
Foto: Arash Taheri
