Onsdag 8. mars 2017
Det er litt av et metallmekka Oslo figurerer som i disse dager med konserter av den tyngre sorten på rekke og rad. Denne kvelden var det de franske feinschmeckere sin tur, og med seg på lasset hadde de både Car Bomb og Code Orange fra henholdsvis New York og Pittsburgh.
Førstnevnte satte i gang kvelden med sin høyst spesielle form for mathcore hvor «fire flate» så ut til å bli skydd som pesten. Atonalt og skeivt til tusen, men sikkert en match for enkelte. Jeg noterte tre ting underveis: «Masete», «Fett lysshow» og «Overgå Meshuggah for alt det er verdt», noe jeg føler dekker det meste. 2,5/6
Neste band på lista, Code Orange altså, hadde jeg ganske så store forventninger til da deres rykende ferske «Forever» slo fullstendig knock-out på meg. De hadde så vidt fått opp instrumentene sine og gjort sin egen linjesjekk (DIY vettu) da deres meget mørke og dystre intro satte i gang, og førstespor og tittelkutt fra nevnte sisteskive var en meget passende showstarter til det som skulle komme. En energibombe av en audiotiv knyttneve klinte til betongveggene i Sentrum Scene så grunnvollene rista, og knapt et sekund stillhet ble forært i løpet av de 40 minuttene showet pågikk. Musikalsk er det brutal og bekmørk hardcore/metalcore de bedriver, selv om det snek seg inn unntak som den meget dystre men nydelige «Bleeding Out The Blur». De benytter seg av en hel del elektronisk krydder både på skive og live, og dette bidro til et fint avbrekk til den brutale veggen av lyd – selv om det var en tanke tacky at hele bandet med trommis snudde ryggen til tilskuerne hver eneste gang de kjørte tape. Publikum var litt avventende til å begynne med, men ble stadig mer høylytte underveis i settet og jeg vil tippe at bandet forlot scenen med langt flere fans enn da de entret. 5/6
Men det var ikke dem folk flest hadde betalt for å se, og det hørtes veldig godt da hovedakten satte i gang liveintroen. Sentrum Scene var fylt til randen helt til bardisken bakerst i lokalet, og når Gojira så entret scenen kom det et øredøvende jubelbrøl fra publikum som jeg er sikker på kunne høres helt opp til Holmenkollen. De satte i gang med åpningssporet fra sisteslipp «Magma» og viste med en gang at de mente alvor. Det finnes vel ikke superlativer igjen som ikke er blitt brukt til å beskrive franskmennene, og gang på gang viser de seg superlativene verdig. Så også i kveld. Krystallklar lyd fylte lokalet og viste et band som antageligvis ikke vet hvordan man spiller feil, og som i tillegg låter tightere enn de aller, aller fleste i samme genre. Mesteparten av kvelden ble viet til nevnte sisteslipp, noe publikum virket å sette pris på – men de viste også at de hang med på de eldre låtene som «Terra Inc.» og «L’Enfant Sauvage» og bidro sterkt til at bandet hadde en særdeles god kveld på jobb. Et noe spesielt lysbildeshow med varierte psykedeliske videoklipp figurerte som backdrop konserten igjennom og lagde en digg stemning til musikken. Legg til et heftig lysshow og noen røykbomber her og der så var det en tekkelig andel rockeshow en hovedakt verdig. Det var tydelig at bandet setter sin lit til musikken (forståelig nok) for det var ikke all verdens til publikumskontakt, men de få gangene Joseph Duplantier førte noen lavmælte ord til sine fans fremsto han som en virkelig ydmyk og takknemlig frontfigur. Jeg må dog kaste en liten brannfakkel inn i hyllesten, noe jeg regner med å få høre; Trommesolo er en uting og dørgandes kjedelig, med noen veldig få og sjeldne unntak som bekrefter regelen. Selv om Mario Duplantier er og forblir en gudsbenådet trommis er det like fullt et dødpunkt. Men bortsett fra det og litt vel langtekkelige og kjedelige partier her og der var det en ren seiersmarsj fra start til mål av Gojira som tydeligvis ikke kan trå feil, og når de obligatoriske ekstranumrene var unnagjort med «Vacuity» som avslutning hadde de nok en gang vist verden hvem som er kongene av flinkismetall. 5/6 | Sven O. Skulbørstad
Foto: Tommy Østby
