Torsdag 12. november 2015
Etter å ha spilt utallige festivaler i Norge fra Øya til Tons Of Rock, og vært support for både Metallica og Foo Fighters i Oslo, har svenske Ghost blitt så store at de nå lett selger ut Sentrum Scene på egen hånd, ikke minst takket være den glimrende tredjeskiva «Meliora» som knuser de to første skivene, og som er massivt representert på kveldens setliste. Bandet, bestående av gitaristene A Nameless Ghoul og A Nameless Ghoul, bassisten A Nameless Ghoul, keyboardisten A Nameless Ghoul og ikke minst trommisen A Nameless Ghoul, kommer en etter en inn på scenen til tonene av «Masked Ball», som regissør Stanley Kubrick brukte i orgieseremoniscenen i sin siste film «Eyes Wide Shut», mens frontskapning Papa Emeritus III åpenbarer seg på trommepodiet til åpningslåta «Spirit», og stemningen på et fullsatt og ubehagelig trangt Sentrum står i taket.
Musikalsk er dette liksom-satanistiske bandet atskillig mer melodiøst enn man får visuelt inntrykk av – de har hentet mer fra Alice Cooper enn Slayer, og andrelåta «From The Pinnacle To The Pit» kunne like gjerne vært Alice In Chains. Det er heller ikke til å komme unna at rent musikalsk er det hovedmannen selv som er det svake leddet i bandet – han har en ikke spesielt sterk sangstemme, uten særpreg. Han synger rent nok, og er en suggerende frontfigur som det er vanskelig å rive blikket løs fra, men noe trøkk i stemmen har han overhodet ikke. Han mister også mye av det skremmende utseendet når pavehabitten forsvinner etter «Body And Blood», og ser mer ut som en Frank Miller tegneseriefigur når han kommer tilbake på scenen for et av kveldens høydepunkter, «Cirice».
Stemningen i salen steg enda noen hakk da nydelige «He Is» ble presentert (hadde aldri trodd jeg noengang skulle omtale en Ghost-låt som ‘nydelig’!) og allsangen ljomet i lokalet – den tostemte gitarsoloen mot slutten er faktisk noe av det vakreste jeg har hørt i år! Mot slutten bringes et par enorme kandelabre inn på scenen, og Papa og tre av ghoulene setter seg overraskende nok ned med akustiske gitarer for en gjennomgang av «Jigolo Har Meggido» og «Ghuleh/Zombie Queen» før de avslutter med sin cover av Roky Ericksons «If You Have Ghosts». Vi fikk kun ett ekstranummer, «Monstrance Clock», som fikk hele salen til å synge med på ‘Come together for Lucifers son‘. Nusselig.
Men alt i alt en særdeles underholdende konsert, hvor det visuelle viste seg å bli minst like viktig som det musikalske – det er en prestasjon når man klarer å få en halvskeptiker som ikke har særlig forhold til de første skivene til å hygge seg storlig fra første til siste låt – og det skal innrømmes at de antagelig hadde fått vesentlig lavere karakter om de kun sto i t-skjorter og jeans og bare spilte igjennom låtene.
4,5/6 | Geir Amundsen
Foto: Arash Taheri
