Spinefarm
Det er ekstremt sjeldent jeg har såpass store forventninger til nye utgivelser som jeg hadde til «Prequelle» etter fantafenomenalistiske «Meliora» og ikke minst oppfølgeren «Square Hammer». Legg til en viss turbulens innad i bandet i etterkant, utbytte av Papa Emeritus til den nye og langt døllere Cardinal Copia, og spenningen i det «Prequelle» nådde mine ører for første gang var til å ta og føle på.
Det var det derimot ingen grunn til, for jeg legger meg herved flat og tilber Ghost om mulig enda mer enn før. Introen «Ashes» er som tatt ut av en skrekkfilm av skikkelig god gammel klasse, og etterfølgeren og førstesingel «Rats» følger meget godt opp med sin uforbeholdne hyllest til klassisk 80-talls hardrock. Begge har også viet plass til nevnte «Meliora» sin nydelige «Spöksonat», hvor sistnevnte har transformert melodien til årets feteste riff. Det vil si, helt til riffet i «Faith» setter i gang – for det er faktisk enda fetere. En veldig kul låt som nikker litt til «From The Pinnacle To The Pit» ettersom den også er ganske så riffbasert. Den avslutter med vakkert kirkeorgel som hinter til avslutningssporet, og sikrer med det en særdeles god start av spøkelsene, og allerede her har jeg gåsehud fra bena og opp og seksere i begge øynene.
«See The Light» er et særdeles velplassert ballespark mot tidligere bandkumpaner som har anklaget sin gamlesjef for både det ene og det andre, for eksempel i tekstlinja ‘Every day that you feed me with hate I grow stronger’. Det skal være sikkert og visst. En god del roligere i kantene enn hva man er vant med, men en fin sang er det uansett. Én av to (eller tre hvis man regner med introkuttet) instrumentaler følger i «Miasma» som har inneholder så ubeskrivelig mange referanser at jeg ikke klarer å telle alle, men her finnes 70-talls prog, 80-talls solo, Michael Jackson-gitar og ikke minst en hinsides rå saksofon til å avslutte saken.
Om Paul Stanley hadde samarbeidet med Ulvaeus/Andersson til én låt på soloskiva fra 1978 er jeg ganske sikker på at den ville ha vært skremmende lik «Dance Macabre», og stort bedre skussmål fra undertegnede er det vanskelig å få. Men her også demrer det at skiva, bortsett fra de første tre sporene, er vesentlig mye lettere og roligere enn tidligere uten at det gjør så veldig mye da det fortsatt låter umiskjennelig Ghost.
Nydelige strykere starter «Pro Memoriam», en av flere rene ballader på «Prequelle». Men når første ord i teksten er «Lucifer» og hele refrenget er en påminnelse om livets slutt så levner det allikevel ingen tvil om hvilket band man hører på. Et fantastisk høydepunkt av en avslutning som ender i kirkeorgel og kor avslutter perlen på en utsøkt måte og leder videre over i «Witch Image». Kanskje det svakeste sporet på skiva, men det forteller mer om resten av sporene enn denne da det strengt talt ikke er mye feil med denne heller. Det er også gøy med et poppa refreng som inneholder ordene ‘While your flesh is rotting tonight’.
Ny instrumental i «Helvetesfönster», og følelsen av å høre på en rockeopera av god, gammel klasse øker desto lenger ut i skiva man kommer. Her finnes pent piano, fin fløyte, stemningsfulle strykere og en oppbygning man ikke hører veldig ofte i dagens musikk. Legg til et mellomspill høyt oppe av det undertegnede har hørt av prog (dog ikke så altfor mye skal nevnes), og en avslutning av høy middelalderklasse som repeteres akkurat passe mange ganger før det hele ender med kirkeklokker og jeg gir meg rett og slett ende over.
Man er godt vant med avslutningsspor med stil når det gjelder Ghost, og «Life Eternal» er symbolsk nok den absolutt roligste avslutningen på noen Ghost-skive hittil. Men ikke uten pomp og prakt allikevel som seg hør og bør, og en modulasjon av Guds, unnskyld – Satans nåde som samtlige komponister av MGP-låter bør ta til seg umiddelbart. En ekstremt dyster og trist sak, og en meget verdig avslutter av en skive som allerede har rukket å gå varm på det som kan krype og gå av medieavspillere her i huset. ‘Would you let me touch your soul forever?‘ spør Cardinal Copia, og jeg har lyst til å brøle ut et rungende «JA!».
«Prequelle» mangler sjokkeffekten forgjengeren hadde på meg, men ikke stort annet. Om jeg skal være veldig streng er det kanskje litt i meste laget med to rene instrumentaler, hvor begge bikker fem minutter – spesielt når skiva består av 10 spor og forlater oss da med «kun» sju rene låter, men allikevel passer de meget godt inn i rockeopera-vibbene skiva så absolutt har. Vesentlig roligere enn hva man er vant med som sagt, uten at Ghost har mistet noe av sin særegne sound – men heller utvidet den videre til noe enda bredere og større. Som nevnt er det så utallige mange referanser og inspirasjoner skiva over at jeg ikke har oversikt over alle, men fasit er at vår gode svenske venn har fått det til igjen. Det skal komme noe helt fantastisk ut av det blå for at «Prequelle» ikke ender opp som årets album – Sveriges fjerde strake for min del.
5,5/6 | Sven O. Skulbørstad
Utgivelsesdato: 01.06.2018