Torsdag 27. april 2017
Forventningene var til å ta og føle på da to av de aller største og beste rock/metall-bandene Skandinavia har å by på om dagen møttes til dyst denne kjølige vårkvelden. Overalt hvor man gikk rundt i Oslo by i forkant kunne man høre enten Ghost eller Kvelertak dundrende over anlegget på en eller annen lokal bule i nærheten, og det bidro sterkt til å sette stemningen på det som fort kunne ende opp som årets konsertkveld.
Våre norske hadde som kjent blitt valgt ut som support på svenskenes Skandinavia-del av deres Popestar-turné, og da de entret scenen fremfor et allerede meget godt oppfylt Oslo Spektrum hørtes det nesten ut som det var hovedakten som gikk på så jeg vil tippe at andelen Kvelertak-fans også var en høy andel av kveldens publikum. De startet med åpningssporene på sisteskive «Nattesferd», nemlig «Dendrofil For Yggdrasil» og «1985» og både så og hørtes klare ut til å gi Ghost en real kamp. Dessverre hadde de en tanke «support-act»-lyd, altså litt grøtete og for lav med andre ord. Kvelertak fungerer aller best høyt, men dette kunne jo ikke de noe for. Dunderhitten «Mjød» fikk æren av å følge opp og da tok det formelig fyr blant den største fansen foran scenen. Sjeldent å se såpass takeoff til et oppvarmingsband, veldig gøy å se. De har jo rykte på seg for å levere live, og dette var også en bra kveld på jobb for dem så da de gikk av etter sin selvtitulerte «Kvelertak» kunne de se tilbake på en vel utført oppvarmingsjobb. 4,5/6
Det ryktes om full splid i Ghost-leiren, at Papa skal ha kvittet seg med sine opprinnelige kumpaner og erstattet dem med nye – og det ble fort bekreftet da de gikk i gang. Godt at de er maskerte og at det egentlig ikke spiller noen rolle hvem som spiller hva, ellers kunne man ha trodd at det var et helt annet band som sto på scenen. De spilte utelukkende mørk og gotisk musikk over anlegget før de gikk på, og det bidro til en finfin stemning før det hele satte i gang. Det må også nevnes at det er smått imponerende at de har vokst seg fra Sentrum Scene til å selge ut Oslo Spektrum etter en EP med én ny sang, altså «Popestar», hvor turneen også er smått identisk med den forrige låtmessig.
Det var også «Square Hammer» fra nevnte EP som fikk æren av å starte kvelden, og mye skal gå galt for å ikke lande en konsert etter den knallåpningen. For som sist fulgte de opp med «From The Pinnacle To The Pit» og da kan en konsert rett og slett ikke gå feil i mine øyne. Men når det er sagt synes jeg magien fra tidligere var litt fraværende. Om det var på grunn av de nye Nameless Ghouls eller litt grøtete lyd vites ikke, men de var bare ikke helt der – selv om de fortsatt er Nordens klart beste liveband allikevel, ikke misforstå. For en meget gledelig overraskelse var gjenhøret med fantastiske «Secular Haze» som ble ofret under «Meliora»-turneen. Og videre fortsatte de med en bra miks fra deres to første album «Opus Eponymous» og «Infestissumam», som endte i kveldens bunnpunkt «Body & Blood». Satanistiske nonner til tross, den låta er og blir kjedelig og dopausemateriale. Det slo meg for øvrig her at Papa Emeritus enn så lenge hadde mindre kontakt med publikum enn vanlig. Når det er sagt må det også nevnes at han virkelig har hevet seg til å bli en ordentlig bra vokalist. Det er allment kjent at stemmen hans har vært hemskoen til bandet, men den tiden er forbi. Han viste også en enormt koll på norske byer for å fri litt ekstra til publikum, noe som virket til gagns.
Frem til dette punktet bevitner vi en meget bra konsert, manglende magi til tross – men kvelden løftet seg helt til topps da de gikk i gang med «Cirice» etter en gitarduell som også inkluderte en liten hyllest til «Duelling Banjos». Her og ut var magien så til de grader tilbake, for la meg kort gi låtrekkefølgen som fulgte: «Year Zero», «Spöksonat», «He Is». Det er arenarock på absolutt øverste hylle, og akkurat der og da var Ghost verdens beste band. Magi!
«Absolution» og «Mummy Dust» gjorde ikke konserten dårligere, spesielt ikke med konfettibruk en Kiss-konsert verdig. Det var for øvrig også en god dose pyro igjennom konserten, noe som kler bandet meget godt og var et passende tilskudd til showet.
Kveldens absolutte høydare, som alle andre ganger jeg har sett dem, var «Ghuleh/Zombie Queen». Ord kan ikke beskrive hvor høyt jeg setter det verket, og hver eneste gang jeg får den presentert live får jeg gåsehud helt ut til tåneglene. Selv om resten av kvelden skulle vært elendig hadde den låta alene redda kvelden. Et lite forstyrrende element var fotografen deres som spankulerte rundt på scenen for å ta livebilder. Jeg skjønner viktigheten av dette, men det ødela faktisk litt av magien på dette tidspunktet.
De tok en takkerunde etter «Ritual», men Papa bedyret at det ikke var den siste og at det selvfølgelig kom et ekstranummer. De skulle da ikke avslutte kvelden på en såpass elendig måte må vite! Og det kom heller ikke som noen stor overraskelse at «Monstrance Clock», med en hyllest til den kvinnelige orgasmen i forkant og pompøst munkekor i etterkant, som vanlig fikk æren til å runde av en til slutt stor kveld.
De har satt en standard som de selv nesten sliter å leve opp til, og en aldri så liten nedtur ble det i forhold til tidligere maktdemonstrasjoner. Men de er og forblir fortsatt Skandinavias absolutt beste liveopplevelse altså, og kveldens oppvisning var intet unntak. 5/6
Sven O. Skulbørstad
Foto: Arash Taheri
