Torsdag 1. februar 2018
Geoff Tate har fått mye tyn etter det bitre 2012-bruddet med Queensrÿche, bandet han for 35 år siden var med på å starte i Seattle. Noe av kritikken av vært velberettiget, men deler av Queensrÿche-fansen har følt behov for å velge side og latterliggjøre alt Tate har gjort både før og etter bruddet – og det har vært unødvendig. For som vi fikk demonstrert på Hard Rock Cafe, så kan fortsatt Geoff Tate levere nøyaktig det fansen ønsker seg fra ham.
La oss se bort i fra de tre horrible skivene under bandnavnet Operation: Mindcrime, hvorav den siste kom i november – og det virker som om Tate selv også allerede har avskrevet de, når han i stedet for å promotere disse, heller fokuserer på skiva «Operation: Mindcrime», ultraklassikeren han spilte inn med Queensrÿche i 1988. Det er denne han til evig tid kommer til å bli husket for, og det er denne fansen først og fremst vil høre ham fremføre. Og da er det hyggelig at det er smekk fullt hus når Tate og hans anonyme, men høyst kompetente backingband går på Hard Rock Cafes trange scene (den er veldig trang når det er seks mann på den!) litt over 22 denne torsdagskvelden.
Hele den første timen var en komplett gjennomgang av dette som mange, inkludert undertegnede, regner som en av Tidenes Beste skiver, en milepæl innen sjangeren progressiv metal og en bauta av et konseptalbum. Og publikum var helt med på notene fra den øyeblikket de hørte «It’s ten minutes past curfew, why are you still up? Hello? Hellooo?!» over høyttalerne og sceneteppet ble dratt ifra med «Anarchy-X». Geoff Tate selv nærmer seg nå seksti, og kjører heller Odd Børretzen-looken med vest, sixpence, briller og grått skjegg, men han viser kjapt at han, tross ryktene, fortsatt har stemmen intakt. Den dekker kanskje ikke fire oktaver lenger, men han innfrir likevel til de grader vokalt. Med unntak av gitarist Scott Moughton, som har spilt med Tate i snart 20 år, er resten av bandet ukjente unge musikere (fra Canada, Brasil og Skottland) som gjør en solid innsats med å kopiere originalversjonene.
Her var det ikke nødvendig med noe snakk mellom låtene, for overgangene ble akkompagnert av dialogen fra skiva, hvor publikum koste seg med å kollektivt rope ut replikker som «She’s a risk. And get the priest as well.» og «You can’t walk away now, muhaha». Under høydepunktet «Suite Sister Mary» kom Tates 20-årige datter Emily på scenen og sang Sister Marys rolle i Pamela Moores fravær, og gjorde en fin nok figur. En slik perlerad av gromlåter sørget for å holde publikums interesse fanget hele veien, for hvem kan vel stå og skravle eller sjekke Facebook mens «Breaking The Silence», «I Don’t Believe In Love» og «Eyes Of A Stranger» spilles fra scenen?
Det var selvsagt ikke over på en time, til ekstranumre fikk vi servert en stor posjon med «Empire»-skiva fra 1990, representert ved «Best I Can», tittelsporet, hitballaden «Silent Lucidity» og avsluttende «Jet City Woman». Tate så ut til å kose seg på scenen, og publikum var særdeles entusiastiske og kauka med på det meste. Mange uttrykte før konserten skepsis til å høre favorittskiva fremført i sin helhet av et band vi visste null om, og mange fryktet at dette kunne bli karaokeaften, eller Tate med et halvdårlig tributeband i ryggen. Men gjennomgangsmelodien etterpå var at dette hadde vært glimrende, og alle hadde kost seg fra første til siste låt uten dødpunkter – eller gitarsoloer, uttrukne jamversjoner av låtene eller trommesoloer. Det var rett og slett overraskende knallbra. Geoff Tate & co leverte, og han må gjerne komme tilbake og servere oss hele «Rage For Order» eller «Promised Land» til neste år.
5/6 | Geir Amundsen
Foto: Geir Kihle Hanssen
