Fredag 16. februar 2018
Fjorårets nyhet om at Gåte skulle gjenforenes ble mottatt av vill jubel fra undertegnede, og følgelig var Rockefeller absolutt stedet å være denne fredagskvelden. Det var tydeligvis langt flere enige i da stedet har vært utsolgt lenge. Spørs dog om vaktene hadde fått med seg akkurat det, for selv ved angitt starttid var det fortsatt kø rundt bygget av spente tilskuere. Bra var det da at de ventet en smule med å gå på slik at alle fikk med seg starten.
Og for en start! En backdrop som så ut som en slitt murvegg slik at man fikk følelsen av å bevitne herligheten i et slott satte stemningen sammen med en ekstremt passende intro, så når de omsider entret scenen til «Rideboll Og Gullborg» fra fjorårets EP skulle det mye til for at det skulle gå galt. En tanke lav lyd i starten var alt man kunne klage på, men dette kom seg heldigvis utover i konserten.
For bandet selv var det vitterlig ikke mye å utsette på. De fulgte opp en fantastisk start med «Fredlysning» og «Sjå Attende» og allerede der er det ikke mange norske akter, om noen, som kan vise til noe liknende. Gåte formelig sprudlet av ren spilleglede med Gunhild Sundli i front, som bare har blitt enda bedre siden sist, der hun enten sang med all sin velkjente stemmekraft eller danset rundt som hypnotisert av musikken. Tydelig har alle erfaringene hun har gjort seg ved siden av Gåte gjort henne meget godt. Bror Sveinung viste enorm glede av å endelig ha fått bandet sitt tilbake på bena igjen, og sistemann av originalensemblet Magnus Bøkmark så ut som han alltid har gjort, der han enten banket opp gitaren eller skrudde og mekka på gadgetstativet sitt. Veldig gøy å se. Nevnes bør også nykommerne Jon Even Schärer på trommer og nybassist Mats Paulsen som gjorde en iherdig innsats i sitt nye virke, og jeg vil hardnakket påstå at Gåte aldri har vært bedre.
Underveis i konserten glemte man rett og slett at de har vært borte i årevis, og den eneste forskjellen jeg kunne legge merke til fra da til nå, bortsett fra alderen og de nye medlemmene, var at sjefen Sveinung har flyttet seg litt lengre bak på scenen når han trakterte tangentene, mulig for å gi søsteren fritt spillerom som frontfigur. Det var et enormt lysshow som bygde opp under en meget dynamisk utført konsert og ga en vel så bra visuell opplevelse som audiotiv. Rett og slett mektig og gåsehudfremkallende opptil flere steder, spesielt under trioen «Skrømt», «Springleik» og «Knut Liten Og Sylvelin», der en gjesteartist ved navn Sverre fikk lov til å være med på «Springleik». Det var ikke gamle gutten, så å levere på fiolinen i samsvar med Sveinung foran et stappe fullt Rockefeller var mildt sagt imponerende.
Og enda skulle det bli enda bedre, for etter en liten solosang av frontfiguren satte de i gang «Bendik Og Årolilja» og så seg aldri tilbake. Herifra og ut var det en real maktdemonstrasjon av gjengen om det ikke var det fra før, og her bet jeg meg også merke til at de har lagt til noen meget kledelige tostemter siden sist. Både Magnus og Mats var ofte borte på mikrofonen for å backe Gunhild, og det bidro til å løfte vokalen hennes ytterligere.
Hvordan så avslutte en såpass sterk konsertopplevelse? Joda, ved kveldens absolutte høydepunkt «Margit Hjukse» som aldri har vært bedre og «Sjåaren», der Gunhild ved et tidspunkt lot sin nydelige vokal fylle konsertlokalet uten hjelp av mikrofon før alt eksploderte i en avslutning en særdeles bra utført konsert verdig.
Man glemte vinteren for en stakket stund denne fredagskvelden på Rockefeller, alt dette dreide seg om var en gjeng som tydelig var glade for å være tilbake hvor publikum like tydelig også viste at de satte pris på tilbakekomsten ved allsang, trampeklapp og ekstatisk jubel. Det var rett og slett en kveld av pur klasse, både av band og tilskuere.
Hjertelig velkommen tilbake Gåte, dere har vært sårt savnet. Nå vil vi ha et nytt album takk.
5,5/6 | Sven O. Skulbørstad
Foto: Tommy Østby
