Fredag 9. februar 2018
Forrige decenniums ypperste norske folkrockband rakk aldri å få føling med begrepet styrt avvikling. I 2006 var det smertelig bråstopp, etter to glimrende album, flere ep-utgivelser og en håndfull minneverdige konserter. Min personlige indignasjon over trøndernes endeliktbeslutning er herved desimert. Triokjernen av søsknene Sundli og gitarakrobat Børmark har gjenopptatt sitt virke med elde motiver, i forening med Schärer og Paulsen, som danner et komp av eksplosjonsrang. Dagens kvintett besitter større musikalsk muskelmasse enn tidligere konstellasjoner, og frontes i tillegg av en betydelig sikrere og mer utvunget Gunnhild Sundli.
”Rideboll og Gullborg” furnerer et optimalt konsertanslag, nærmest metallisk i bunn, og skamløst energisk. At seksten år har passert siden Gåte kapret førsteplassen på VG-lista, står ikke å lese av den sceniske vitaliteten. Både Børmark og fiolinist Sundli flyr høyt og lavt, og et sultefôret hjemmepublikum responderer med euforisk mynt. Temperaturen på Byscenen blir kjapt uegnet for bruk av klær…
Bandets første av to utsolgte Trondheimskonserter, etter en tjuvstart på Verftet i Bergen, utlegger et imøtekommende repertoarer, hvor ferskt stoff vinner forrang. Blant soaréens eldre livetravere sitter ”Knut Liten og Sylvelin” og ”Kjærleik” best, men det er likevel nevnte åpningsdrønn, ”Stolt Solvår” og ”Draumefanga” som overvelder – evident bevisførsel for styrken og relevansen til årets Gåte-formasjon. Et polarisert og delvis improvisert avslutningscrescendo fungerer i konsertkontekst, men kan med fordel substansspisses – jeg ser ingen grunn til at impliserte 22-medlemmer skal legge progressive lokk på seg selv, så lenge den folkloristiske grunnvoll bevares.
Gamle som nye Gåte-fans løper fine tider i møte, både på konsertfronten og foran stereoanlegget. Dette var dramatisk, mektig, stort sett musikalsk begrunnet, og veldig, veldig kjærkomment.
5/6 | Geir Larzen
Foto: Anja Ulvær