For fjerde år på rad arrangerte plateselskapet Frontiers sin egen festival, med kun egne artister, på hjemmebane i Italia, nærmere i Trezzo sull’Adda, en liten landsby beliggende langs motorveien mellom Milano og Bergamo. Hit valfartet et par tusen godt voksne fans fra hele verden for å få en dobbel dagsdose av den melodiøse rocken som Frontiers har vært hovedleverandør av siden årtusenskiftet.
Tekst & foto Geir Amundsen
LØRDAG 29. APRIL 2017
PALACE: Første band ut på scenen på Live Club var svenske Palace som ga ut sin helt ok debutskive «Master of the Universe» for en måneds tid siden. Bandets frontmann er Michael Palace, som tidligere har vist seg som en gnistrende gitarist i andre konstellasjoner, som f.eks i First Signal med Harry Hess. Dessverre er han er heller medioker vokalist og frontfigur, og bandet han har rundt seg er høyst middelmådig, og hadde neppe gått videre til semifinalene på rockemønstringa på kulturhuset i Hokksund i 1988. Standard klisjefylt hardrock som du har hørt hundre ganger før i bedre versjoner fra vesentlig bedre band. 2/6
ONE DESIRE: Deretter var det klart for finske debutanter i One Desire, som slapp en strålende selvtitulert skive i mars. De har en ypperlig frontmann i ex-Storm & Drang-vokalist Andre Linnan, som også spiller sologitar i tospann med Neal Schon-lookaliken Jimmy Westerlund. I likhet med skiva åpnet de med keyboardmarinerte «Hurt», og publikum skjønte straks hvilken enorm klasseforskjell det var fra foregående band. One Desire har massive allsangrefrenger som går rett inn, og er AOR fra øverste hylle, selv om de også kan sparke godt i fra seg – spesielt på de to Erik Mårtensson-komponerte låtene «Apologize» og avsluttende og aggressive «Buried Alive». One Desire innfridde alle forventninger og fikk garantert mange nye fans denne ettermiddagen. 4,5/6
CRAZY LIXX: Flere svensker i Crazy Lixx som serverte sleazy glam/hardrock, en stil som det skal innrømmes jeg aldri har klart å bli helt venn med – og ble det heller ikke i dag. De er sikkert flinke til det de gjør, men pøser på med alle Sunset Strip-klisjeer som finnes, og later til å være mer opptatt av å posere enn å spille instrumentene. Salen var også merkbart tommere nå enn under One Desire – stilmessig falt nok Crazy Lixx mellom flere musikalske stoler på denne festivalen. 3/6
ECLIPSE: Eclipse har etter hvert blitt selve legemliggjørelsen av den melodiøse hardrocken som Frontiers har gått i bresjen for de siste 20 år, og bandets frontmann Erik Mårtensson har antagelig skrevet kremlåter for halvparten av plateselskapets artister. Men de aller beste låtene har han spart til sitt eget band, og svenskene ble hyllet som hjemkomne helter da de gikk på scenen og dundret i gang med «Vertigo» og «Never Look Back». Mårtensson fyker rundt som en strikkball uten å misse en tone av vokalen. Setlista er utelukkende hentet fra de tre nyeste skivene, og på en times festivalopptreden er det helt greit. Vi får en gjesteopptreden fra Whitesnakes italienske keyboardist Michele Luppi som vokalist på «Jaded», og et akustisk segment midtveis ender med en rungende allsang på «Battleground» som vil ingen ende ta – bandet blir bare stående og stirre vantro på et publikum som ikke slutter å synge. Og resten av konserten blir en triumfmarsj foran et superentusiastisk publikum. Eneste ørlille duppen i stemning er under fjorårets Melodifestival-bidrag «Runaways», som mange kanskje ikke hadde hørt, siden den kun er på Deluxe-utgaven av «Armageddonize», som ble utgitt ett år etter orginalen. Men likevel en triumf, og Eclipse var dagens tighteste band – kanskje ikke så rart siden de klemte inn denne opptredenen midt i turneen for «Monumentum» og hadde virkelig fått opp turtallet, mens mange andre av bandene her ikke hadde spilt sammen på månedsvis – eller noensinne. 5,5/6
REVOLUTION SAINTS: Størst forventninger var det nok knyttet til det som var debutkonserten til supergruppa Revolution Saints, bestående av Jack Blades (Night Ranger, Damn Yankees) på bass og vokal, Doug Aldrich (Dead Daisies, Whitesnake, Dio) på gitar, og Deen Castronovo (Journey, Bad English, Ozzy) på vokal og trommer, backet av Frontiers husprodusent, låtskriver og keyboardguru Alessandro DelVecchio. Starten falt flatt på trynet, siden Castronovos vokal var så godt som uhørlig på de to første låtene («Back On My Trail» og «Turn Back Time») og han satt gjemt bak cymbaler og trommer. Det hjalp da han kom frem på scenen og overlot stikkene sine til trommeroadien sin. De første førti minuttene fikk vi utelukkende låter fra bandets hittil eneste skive, og et høydepunkt ble den pianodominerte balladen «In The Name Of The Father», hvor Castronovos stemme endelig kom til sin rett. Og man kan ikke unngå å bli imponert over energinivået og den sprudlende positiviteten til 62-åringen Jack Blades, mannen ser ut til å kose seg glugg ihjel på scenen, flørter med publikum og gliser absolutt hele tiden. Tidvis var det åpenbart at bandet ikke har hatt mange øvinger før sin første konsert, for det var ikke like tight hele tiden, men det må man nesten kunne tilgi dem. Spenningen var stor da Blades annonserte at de ikke kunne flere Revolution Saints-låter, og måtte i stedet spille låter fra sine respektive band. Her har dette bandet en utømmelig skattekiste å ta av! De kan i teorien spille alt fra Ozzy og Dio til Journey og Bad English – eller House Of Lords, satt på spissen. Aldrichs Whitesnake-epoke var først ut, med «Love Will Set You Free» fra «Forevermore», før Jack Blades tok vokalen på Damn Yankees «Coming Of Age». Avslutningsvis fikk vi en av flere Journeylåter som Blades var med på å skrive for 2001-skiva «Arrival», men «Higher Place» var kanskje låta som funket dårligst – her ble Revolution Saints et rent coverband, og et ikke spesielt samspilt ett. Likevel var dette en fryd og et privilegium å overvære – forhåpentligvis har de flere egenkomponerte låter på neste skive, som i disse dager spilles inn i Italia. 4/6
TYKETTO: Tyketto var et New York-band da de debuterte med kultklassikeren «Don’t Come Easy» i 1991. I 2017 er de på sin femte skive, men bandet er nå 60% engelsk, med bl.a Thunder-bassist Chris Childs ved siden av orginaltrommis Michael Clayton Arbeeny og vokalguden Danny Vaughn, som har publikum godt viklet rundt lillefingeren sin fra det øyeblikket han entrer scenen med en kassegitar rundt halsen til åpningsnummeret «Sail Away». Denne kvelden skulle debutskiva fremføres i sin helhet, men i reversert rekkefølge – greit nok, siden side 1 er pur dynamitt. Starten av konserten ble derfor litt avventende – publikum hørte høflig på låter som «Nothing But Love» og «Walk On Fire» fordi de visste at det snart kom til å ta av. Og det gjorde det – fra «Lay Your Body Down» og utover var stemningen i Live Club helt elektrisk. Voksne menn gråt av lykke under «Standing Alone», allsangen ljomet under «Seasons» og «Burning Down Inside», og ingenting kunne toppe trumfessene – den kvintessensielle AOR-låta «Wings» og bandets majestetiske signaturlåt «Forever Young». Og denne Danny Vaughn altså. Mannen blir bare ikke eldre, han ser stadig ut som om han er 35, og han klarer fortsatt å nå de høyeste tonene uten at det høres ut som om han anstrenger seg engang. At de kom ut for ekstranumre etter en slik innspurt ble nesten en liten nedtur – i ettertid burde de heller ha åpnet konserten med «Rescue Me», «Dig In Deep» og «Reach» i stedet for å avslutte med dem, men det er flisespikkeri. Tyketto innfridde så til de grader denne kvelden. 5/6
Grunnet mangel på både mat og søvn, og 10 timer på beina, valgte vi å droppe kveldens headlinere Steelheart til fordel for fast føde, men samtlige av de vi pratet med på søndagen uttrykte skuffelse over konserten, og beskrev det som en massiv nedtur etter Eclipse, Revolution Saints og Tyketto. Til alt overmål åpnet de med to låter («Blood Pollution» og «Livin mY Life») fra det fiktive bandet Steel Dragon fra filmen «Rock Star», som Steelhearts hovedmann Miljenko Matijevic leverte vokalen til.
SØNDAG 30. APRIL 2017
CRUZH: For andre dag var det svenske unge debutanter som dro i gang showet utpå ettermiddagen. Cruzh ga ut sin første skive i vinter, og deres Def Leppard-inspirerte AOR er slett ikke ille, men vokalen er det svake punktet – og denne musikksjangeren er helt avhengig av en sterk og karismatisk vokalist. Liveopptredenen deres gjorde ingenting for å rette opp dette inntrykket. 3/6
LIONVILLE: Italienske Lionville var neste band ut, med sin svenske og smørblide vokalist Lars Säfsund (kjent fra Work Of Art) i front. Musikalsk er dette supersmooth west coast AOR som ble uteksaminert med laud fra Toto-universitetet. Og de er svært dyktige på det de gjør – gitarist Stefani Lionetti har blitt mange hakk bedre siden debutskiva for seks år siden, og Säfsund er en aldeles strålende vokalist – bunnsolid og aldri en halvtone ute. Selvsagt fikk de ekstra god respons fra det hovedsakelig italienske publikummet på hjemmebane, men det var vel fortjent – Lionville leverte over forventet. 4,5/6
ADRENALINE RUSH: Enda flere svensker fikk vi i Adreanaline Rush, men nå var salen plutselig halvfull sammenlignet med Lionville. Frontfiguren her var Lolitababen Tåve Wanning, som de fleste av oss husker (men har prøvd å glemme) for landeplagen «Rosa Helikopter» for 12-15 år siden. Pr i dag prøver hun i stedet å spille mest mulig på sex, og er en blanding av Britney Spears, Samantha Fox og David Coverdale på scenen. Vokalmessig ligger hun derimot mer i Gwen Stefani/Minni Mus-territorium. Musikalsk var ikke dette det helt store, og det virket som om det var flere folk ute i sola i minglehagen og baren, enn foran scenen. Et ok band med noen ok låter som Erik Mårtensson har skrevet for dem for førsteskiva, men lydbildet han har gitt dem på skive hadde de dessverre ikke med seg på scenen. 2,5/6
KEE MARCELLO: Kee Marcello er mest kjent som gitaristen i Europe på «Out Of This World» og «Prisoners In Paradise», og han gjorde jo en strålende jobb der. Det store og innlysende problemet med soloartisten Kee Marcello er at han prøver å være frontmann og vokalist også, og det går ikke så bra – for han kan virkelig ikke synge. Da hjelper det ikke at han kjører låter som «More Than Meets The Eye» og «Girl From Lebanon» blant åpningsnumrene – publikum begynte kjapt å trekke ut i sola i stedet, og lot seg ikke lokke inn i salen igjen selv om han kjørte på med låter han ikke har spilt inn, som avsluttende «The Final Countdown». Det hjelper heller ikke å mangle keyboardist når settet lener seg tungt på Europe-låter. Det funket bedre på «Superstition» og Easy Action-låta «We Go Rocking». At Kee Marcello er en dyktig gitarist og en showmann er et pluss, men når vokalen er så pinlig svak som den er, var det ikke mange i publikum som hadde noe stort musikalsk utbytte av denne konserten. 2/6
UNRULY CHILD: Midt i settet til Unruly Child melder det retoriske spørsmålet seg: hvorfor i all verden ble ikke Unruly Child like store som Foreigner eller Journey? De har jo et arsenal av låter som kan matche gigantene!? Svaret er selvsagt at a) de debuterte i 1992 samtidig med at grungen eksploderte og den mer melodiøse rocken imploderte, og at b) vokalist Mark Free da var i starten av prosessen som endret ham fra Mark til Marcie Free, og c) at bandnavnet stinker, så klart. Originalbandet gjorde comeback i 2011 og spilte EN konsert da, og kom med ny skive nå i vår, «Can’t Go Home». Kveldens konsert var altså den første på seks år. Og det må sies at det var både godt og merkelig å se Marcie. Stemmen er akkurat den samme sterke som vi husker fra 80- og 90-tallet med King Kobra, Signal og Unruly Childs debut, og pr 2017 er hun uimotståelig sjarmerende. Det varer ikke lenge før salen ljomer taktfast med «Marcie! Marcie! Marcie!» mellom låtene, og det er tydelig at hun blir rørt over mottakelsen. Og resten av bandet sleit med å få oppmerksomhet fra både publikum og fotografer med dette fantastiske mennesket i front. Spesiell honnør og klapp på skulderen til Unruly Childs helt briljante trommis Jay Schellen (ex-Asia, Hurricane og Yes-vikar) som leverte en strålende innsats bak slagverket. Låtmessig var det (nesten) hele debutskiva som sto i fokus – ingenting fra den nye skiva, men merkelig nok fikk vi i stedet «This Is Who I Am» fra «Down The Rabbit Hole» og «Forever» fra skiva som Kelly Hansen sang på, «Waiting For The Sun». Nok en knallsterk opptreden, som faktisk brakte tårer i øynene på vårt kvinnelige reisefølge som knapt hadde hørt bandet før avreise til Italia – og da gjør de det meste riktig! 5/6
L.A. GUNS: På en festival med fokus på den melodiøse rocken, passet kanskje ikke glampønkerne i L.A. Guns helt inn – ideelt sett burde de da heller spilt samme dag som Crazy Lixx. Men det var gøy å se de gamle kamphanene Phil Lewis og Tracii Guns på samme scene igjen, etter at de i mange år har ledet hver sin versjon av bandet – ny skive skal visstnok følge utpå sommeren. Herr Guns har aldri imponert undertegnede som gitarist, men i dag viste han virkelig hva han har å by på, med gnistrende spill. Heller ikke Phil Lewis, i dag iført slangeskinnsdress, har vært mye til sanger, men at han er en dyktig frontfigur kan ingen ta ifra ham. Denne kvelden var L.A. Guns et band som publikum enten forgudet, eller ga litt blanke i, og førstnevnte gruppe var ekstatisk fornøyde med å få servert gammelt gull som «Sex Action», «Bitch Is Back», «The Ballad Of Jayne» og avsluttende «Rip And Tear». Og til og med en gammel kyniker som undertegnede, som aldri har vært fan eller hatt en eneste skive med L.A. Guns i samlingen, må innrømme at det låt ganske så fett. 4/6
TNT: For en nordmann på tur til sydligere strøk er det jo moro at festivalens siste dag ble headlinet av våre egne TNT. Og det er en glede å meddele at selv om setlista var nøyaktig den samme som ble presentert på Norgesturneen i januar, så låt det nå vesentlig hvassere – spesielt Tony Harnell sang mange hakk bedre enn da han halvsjuk sleit seg gjennom Norgeskonsertene. Konserten ble også filmet for en kommende DVD-utgivelse. Fra den byggende introen på «Give Me A Sign» var publikum med på notene, og stemningen steg ytterligere da de gikk rett inn i klassikeren «As Far As The Eye Can See». Dette var jo 30-årsjubileet for «Tell No Tales», hvorfra samtlige låter ble fremført utenom tittelsporet og de kortere instrumentalene. Men låta som virkelig røsket liv i publikum, var tittelsporet fra «Intuition», hvor Harnell ledet publikum ut i en rungende allsang. De tre ekstranumrene ble en ren parademarsj, til tross for at klokka da hadde passert midnatt og publikum hadde vært på beina minst siden 14:00. Men «Listen To Your Heart», «10.000 Lovers (In One)» og en siste allsang i «Everyone’s A Star» fikk dratt siste rest av energi ut av publikum før vi vaklet slitne tilbake til hotellene. 5/6
I dag var det deilig å være norsk i Italia, og vi booker snarest hotell i Trezzo sull’Adda til siste helga i april 2018.
