Esoteric Recordings
Walisernes plass i historiebøkene hviler urettmessig på det Graham Bond-komponerte tittelkuttet fra 1969-debuten, men man skal huske at bandets trommeslager het John Weathers, som i 1972 ble permanent medlem av Gentle Giant. Sekstetten (inkludert to solovokalister) vant en Melody Maker-konkurranse for ”beste beatgruppe” i 1966, noe som sikret kontrakt med Deram. Tradisjonen tro fulgte et par forglemmelige og kopiøse singler, før waliserne så seg skikket å angripe albumformatet, sommeren 1968.
”Crossroads Of Time” utkom tidlig påfølgende år, og er et
friskt og sjarmerende effektuert førsteforsøk, i vevninger 
av symfonisk rock, psykedelisk pop, jazz og klassisk. Graham Bond skrev både tittelkuttet, ”Love Is The Law” og utgivelsens baksidekommentarer. Førstnevnte, som de fleste kjenner, kanskje til og med uten å være klar over det, tåler tidens tann, mens ”Love Is The Law” yter et lempelig, smektende og uoriginalt tidsbilde. Resten av skiva fylles av adekvat musisert, kurante smeltedigler av tidsåndens sjangerbrytninger – som regel pennet av bassist Ritchie Francis – pluss en håndfull covereksegeser. Bandets vokalpatos, og generelle symfonisk-kolorerte attrå, avdekker kledelige sammenfall med for eksempel 60-åras Aphrodite’s Child. I så måte er jeg sjanseløs overfor ”I’ll Be Your Friend”, som dessuten påminner et modnet The Animals. Østliginfluerte ”Prodigal Son” og en soignert adapsjon av Händels ”Largo” befester utgivelsens anseelse som en debut over gjennomsnittet, trass i viderverdige Love- og The Beatles-tolkninger.
Ikke alle lønnsmottakere i Decca-konsernet kan ha vært imbesille, for bandet fikk grønt lys til ny albuminnspilling, selv etter at Wyndham Rees, en av de to sangerne, meldte avbud. Sesjonene avstedkom våren 1969 og resulterte i progressive ”In Fields Of Ardath”. Impulser og grep fra klassisk musikk ble fyldigere eksplorert, parallelt med en veldreid aksentuering av Østens folkemusikk. 9 minutter lange ”Merry Go Round” legger lista, og intoneres med hymnologisk gratie i en spenstig rockeoppsats av gruppas forente etos, hvor korstemmer og Phil Ryans omskiftelige klaviaturvesen rår grunnen. ”Souvenirs”, dedikert Django Reinhardt, og kjappe ”Spanish Blues”, svinger kolossalt. Andre bemerkelsesverdige innslag teller dristige ”Door” og underfundige ”Extra Hour”. Man er ikke et sekund i tvil om at platene til Eyes Of Blue gjør krav på sådant restaurasjonsarbeid; begge spiller overraskende bra, klinger organisk og oppusset, og armeres med hvert sitt bonusspor og historiske essay.
Geir Larzen
Utgivelsesdato: 04.12.2015