AFM Records
Denne skiva hadde jeg mildt sagt høye forventninger til. Jeg var redd de svenske semiprogmetallerne ikke skulle klare å hoppe etter Wirkola – etter deres episke “Hymns For The Broken”, som av mange, meg selv inkludert, ble kåret til et av 2014s aller beste album. Og hvordan følger man opp en sånn plate?
Det hadde jeg visst ikke trengt å bekymre meg for, jeg kunne bare stolt på at Tom Englund & co kan sakene sine. I likhet med sin forgjenger er også “The Storm Within” et konseptalbum. Denne gangen er temaet å finne seg selv – det å miste noen, for så å reise seg igjen etter å ha vært langt nede og gå videre. Deres første kjærlighetsalbum, i følge Englund selv – i kontrast til krig og falne soldater som “Hymns For The Broken” handlet om. Konseptalbum gir alltid en ekstra stjerne i margen herfra, ettersom jeg opplever dem som mer gjennomførte, og derfor mer interessante å høre på i sin helhet, enn plater med mer tilfeldig satt sammen låter.
Skiva åpner med “Distance” og en enkel pianointro som gir assosiasjoner til kirkeklokker. Pianoet blir avløst av den tøffeste bassen jeg har hørt på lenge – hvilket får meg til å lure på hvor de har gjemt Johan Niemann tidligere. Vi kunne riktignok ane han på forrige plate, spesielt på “Black Undertow”, men på dette albumet er han åpenbart mye lenger frem i lydbildet. Sammen med trommis Jonas Ekdahl sørger han for en eminent rytmeseksjon gjennom hele skiva. “Distance” er for øvrig et ypperlig valg som førstesingel, og den avsluttes sågar med et barnekor før vi får en lignende pianoutgang.
Deretter følger “Passing Through” og “Someday” som begge har noen catchy melodilinjer som er lette å få på hjernen, og begge avsluttes med et synthparti. Fjerde låt “Astray” har blitt min favoritt, mye på grunn av oppbyggingen. Balladen “The Impossible” er skivas svakeste spor, ikke fordi den er dårlig, men fordi resten er enda bedre. Men den får pluss for strykere. Deretter følger den aggressive “My Allied Ocean”, før vi får en duett med Nightwish’ Floor Jansen på “In Orbit”. Et særs heldig, og nesten radiovennlig, resultat som mest sannsynlig vil ende opp som singel. “The Lonely Monarch” setter opp tempoet litt igjen, før vi som vanlig også finner Fru Englund bak mikrofonen – på balladen “The Paradox Of The Flame” gjør hun en duett med sin kjære som høres ut som en hybrid av “The Aftermath” og “For Every Tear That Falls”.
“Disconnect” er kanskje den mest typiske Evergrey-låta, her er også Floor Jansen med og korer. Men de har et særeget sound som gjør det lett å høre at det er Evergrey på alle låtene. Dette kan lett bekreftes hvis du kjøper Digipak-utgaven av albumet hvor det følger med et bonusspor; en cover av Black Sabbaths “Paranoid” – i Evergrey-sound. Det ordinære albumet avsluttes med det nesten pompøse tittelsporet.
I tillegg til gjenkjennbart sound, viderefører de selvfølgelig også sine mørke tekster. Den melankolske stemningen i låtene er kanskje det som gjør at dette treffer meg så veldig. I kombinasjon med Englunds mørke stemme. Kanskje ikke så rart de best definerer seg selv som «dark melodic metal». “The Storm Within” er en grower, og den inneholder det som for meg skal til for å få en toppkarakter; gode melodier, sjelfulle tekster formidlet med innlevelse, mesterlig vokal, progressive partier, symfoniske innslag, bra produksjon og selvfølgelig dyktige musikere. Og på toppen av dette – en eksepsjonelt fet rytmeseksjon. Evergrey har 20-årsjubileum som band i år, og det kan de trygt feire med dette albumet. Årets skive, og årets første 6er fra undertegnede!
6/6 | Marianne Lauritzen
Utgivelsesdato: 09.09.2016