Søndag 15. september 2024
Det var duket for en ganske så blågul melodisk metalaften på Parkteatret denne søndagskvelden med Evergrey og CyHra på scenen. To band som forsåvidt befinner seg innen samme genre, men er ganske så ulike i uttrykket. Og det skulle også bli en aldri så liten overraskelse allerede under CyHra sitt åpningssett, for på scenen manglet det en viktig brikke.
CyHra er et band jeg mest kjenner til på grunn av besetningens tidligere merittliste fra blant annet Amaranthe, Kamelot, Rhapsody og Shining. Og bandet kan godt kalles en aldri så liten supergruppe. Skivene har jeg også hørt uten at jeg kan påberope meg at det fenget i noen særlig grad. Likevel kan en alltids bli positivt overrasket i liveformatet, men det skjedde dessverre ikke denne kvelden. Ikke det at bandet leverte dårlig teknisk sett, men det var litt halvtamt og lite sprut der oppe på scenen i mine ører og øyne. Et litt ullent lydbilde forringet også opplevelsen noe, selv om vokalist Joacim “Jake E” Lundberg leverte en sterk vokalmessig prestasjon. Jeg trodde også at bandet stilte opp med en bassist live, men det gjorde de visst ikke. Noen hvisket meg i øret at turnebassisten hadde blitt syk, men om dette stemmer vet jeg ikke, annet enn at det etter en kjapp opptelling av bandmedlemmer og antall strenger manglet det definitivt en bassist på scenen. Og akkurat på det området er jeg autist, alle skikkelige band har en bassist. Det ble bare helt rart.
Som sagt leverte bandet en teknisk god konsert, og låtene kan jeg heller ikke utsette så mye på annet enn at de ikke faller i smak hos meg. Inntrykket ble heller ikke bedret for min del i liveformatet, og det ble kort og godt en helt middels og lite engasjerende opplevelse for undertegnede. 3/6
Så var det klart for et av Gøteborgs stoltheter, Evergrey, som siden nitti-tallet har levert melodiøs progressiv (power) metal, ganske så ulikt mange av byens mange andre gode og store band. I Norge har de hatt en trofast fanskare gjennom mange år, og selv om bandet har beveget seg inn i et litt mer soft og melankolsk landskap har de klart å både beholde og skaffe seg nye fans, noe et rimelig tettpakket Parkteateret var et bevis på med fans i alle aldre og av begge kjønn. Ikke noe galt med ølmage og slitne skinnjakker, men det er godt å se at også den yngre garde stiller opp og jevner ut gubbefaktoren (meg selv inkludert).
Og det var ingen som helst tvil at fansen av de nyere skivene og låtene fikk mest å glede seg over, da bandet i hovedsak konsentrerte seg om det nyere materialet og hele fem låter fra rimelig ferske og sterke “Theories Of Emptiness”. Til glede for noen og til skuffelse for andre. Kveldens opptreden ble åkke som variert og Evergrey fikk tross alt vist en del av bredden i låtmaterialet sitt. Spesielt synes jeg “Falling From The Sun” og “Say” fra nevnte “Theories From Emptiness” satt som en kule. Karismatiske Tom Englund (vokalist og gitarist) dro også noen gode og morsomme livsmottoer mellom låtene og fungerte konserten igjennom som limet mellom scenen og publikum. En som definitivt ikke var lim, men fyrverkeri på scenen var nyervervelsen på trommer, den norske lysluggen Simen Sandnes. For min egen del lå det et spenningsmoment før kveldens konsert om han ville klare å fylle stolen etter Jonas Ekdahl, og det klarte han med glans i mine ører. Resten av besetningen i Evergrey leverte også solid, og vi fikk noen gnistrende gitarsoloer av Henrik Danhage. Bak lå Johan Niemann og pumpet som stødigheten selv på bassen mens Rikard Zander krydret lydbildet delikat med tangentene sine. Så med andre ord var det lite å utsette på selve utførelsen, men tidvis druknet vokalen og de viktige koringene noe i starten, og kanskje kunne vokalen til Tom Englund vært enda litt lenger frem i lydbildet konserten igjennom.
Som nevnt var settlista i hovedsak bestående av låter fra de senere skivene og det var derfor utrolig godt å få høre “A Touch Of Blessing” som første ekstranummer. En av bandets feteste låter i mine ører og alltid like stort å høre live. Det samme kan også sies om massive “King Of Errors”, men valget av “Our Way Through Silence” som siste låt skjønte jeg rett og slett ingenting av. Slett ikke en dårlig låt, men etter mitt syn feil låt å avslutte konserten med. Hva med “My Allied Ocean”, “Dandelion Cipher” eller “Passing Trough”? Så hvis jeg skal sette fingeren på noe så kunne jeg ønsket meg enda litt flere av de tyngre låtene med tanke på dynamikken og spennvidden i settlista.
Kort oppsummert en godt over middels konsert, men som manglet noen åpenbare låter. Men det sier vel litt om hvor sterk låtkatalog bandet har tross alt, og at det er viktig med promotering av ny skive, det skjønner alle oppegående musikkelskere. Så joda, selv om det ikke ble en magisk kveld med Evergrey, så ble det en riktig så trivelig og stemningsfull kveld på Parkteatret fylt med svensk metal-melankoli. Det varierte publikummet virket også tilsynelatende meget fornøyd etter ovasjonene å dømme, og det er langt viktigere enn en gammel skribent sin subjektive mening. 4/6
Tekst: Pål J. Silihagen
Foto: Anne-Marie Forker