Hell & Back Recordings
Selv kreti og pleti, uten videre interesse for musikk, må snart erkjenne at Europe er mer enn summen av hårspray og 80-tallsanakronisme. Etter den betimelige gjenforeningen av 2004 har svenskene stort sett tilvirket sterke album, tuftet på arven fra Rainbow, Whitesnake, Journey, Uriah Heep og Thin Lizzy.
Med ”Last Look At Eden” ble sounden perfeksjonert, dessverre på bekostning av det kompositoriske. ”Bag Of Bones” fra 2012, derimot, så Europe i optimal tapning, hvor uttrykk, synergi og melodikk tangerte ”Wings Of Tomorrow”-klassikeren.
Mange høyskatter oppfølgeren, ”War Of Kings”, men 2014-skiva lider av et ”Last Look At Eden”-syndrom, hvor muskulatur og samspill ikke danner kongruens med kvaliteten på låtene. ”Walk The Earth”, Europes ellevte studioplate, overkompenserer nesten forholdet; jeg satt henrykt, men blek, under innledende avspillingsrunder, som utvilsomt borger for kvintettens mørkeste, mest symfoniske og melodisterke opus noensinne.
Nivået skrus umiddelbart høyt i tittelkuttet, hvis blytunge, dommedaglige, orkestrale, dynamiske og østlige vesen burde gi mannen i gata lyskestrekk på høylys dag. Denne er helt på høyde med bestenoteringene fra ”Bag Of Bones”, mens Rainbow-befruktete ”The Siege” – skarpladd med Blackmore-isert slidegitar, jagende ostinater, brusende hammondorgel og overhendige sanglinjer – ikke stiller det grann svakere enn åpningsdrønnet. For den som ønsker å dra det lengre enn nødvendig: At ”The Siege” holder samme kronologiplass som ”Scream Of Anger”, fra 1984-plata, føles overmåte riktig… Pågående ”Kingdom United” oppviser Europes sans og forståelse for Uriah Heep og Thin Lizzy, rustet med høybåren korsang og gnistrende melodi, stedvis smakfullt tristesseharmonisert.
I 2017 er ikke engang bandets ballader riktig vel bevart. ”Pictures”, forpaktet av akustisk gitar, mellotron, piano og sang, loser bandet i flunkende nytt farvann, sonisk og akkordisk. Europe-frelste, gjør verden den tjeneste å presenter den ”Wolves”, låt nummer seks fra ”Walk The Earth”. Lov dusør til den som gjetter hvilket band vedkommende står overfor. ”Wolves” er radikalt ny i Europe-sammenheng. Joey Tempests immanente diskomodalitet amalgameres med bunnkraften og harmonidialektikken til Alice In Chains, og utkommet er forbløffende vellykket.
Av albumets tradisjonsbundne tungrocklåter stiller kjappe ”Whenever You’re Ready” sterkest; denne er som snytt ut av skaftet på ”Bag Of Bones”, og baner dessuten vei for finalen og albumets senit – sakrale og fordømt vakre ”Turn To Dust”, hvis tautologiriff og hymnologiske natur, måler krefter med Uriah Heeps massive ”Dreams”. Aldri har Europe gjort sterkere plateavslutning. Det spørs liketil om svenskene faktisk begår karrierens ypperste album i år. ”Walk The Earth” er jevnere enn ”Bag Of Bones”, og uendelig mye bedre enn ”War Of Kings”. Flatmarksfanden, det er digg å være Europe-fan akkurat nå.
5/6 | Geir Larzen
Utgivelsesdato: 20.10.2017
Les også: Europe – Ikke nede for telling ennå og Europe – graver sin egen grav.