Nuclear Blast
Det er bare å ta av seg hatten, lua, capsen, tupeen eller hva du enn har på hodet, Enslaved leverer og innfrir alle forventninger. Lydbildet på «E» fortsetter i samme tone som «In Times» fra 2015. Bandet holder på sin minimalistiske og symboltunge estetikk på coveret, som denne gangen er prydet med runen «Ehwaz», tegnet for hest, tillit og samarbeid. Runen er også tegnet som tilsvarer vår bokstav «E». Albumet byr på mengder av progressive riff, vakre melodier i tillegg til eksplosiv og beinhard metall.
Albumet blåses i gang av messinghorn og hestevrinsk, fulgt av fuglekvitter og en melodiøs gitar, som godt kunne fungert som en lydkulisse til en varm sensommerkveld. Åpningssporet «Storm Son» sniker seg inn i sommerkvelden, før det braker løs i velkjent Enslaved-stil. Det er befriende når gitaren til Bjørnson, med sin karakteristiske lyd, sprenger til side fugler og hester og setter inn et riff av den typen som har vært varemerket siden «ISA» kom for en femten års tid siden. Det har vært knyttet litt spenning til ny tangentmester Håkon Vinje, ikke minst på vokalsiden. Herbrand Larsens lette vokal har vært en del av varemerket siden han kom inn i bandet for 15 år siden. Det har vært den diametrale forskjellen mellom Larsens rene og vene og Grutle Kjellsons skitne, grimvokal som har vært tonegivende etter bandet la bak seg den svarteste metallen og begynte ned progstien. Lettelsen er stor da de første rene klingende tonene strømmer ut av høyttalerne. Vinje står ikke tilbake for Herbrand Larsen. Den rene, klingende vokalen backes opp av koring helt etter gammel oppskrift. «Storm Son» går rett inn i den solide katalogen av atmosfæriske og progressive låter bandet har gitt ut i løpet av det siste tiåret.
Etter om lag ti minutter glir vi over til platas korteste låt, «The River’s Mouth». Dette er en ganse rett fram metallåt. Riffet er hardt, strukturen er enkel og Grutle Kjellsons grimvokal tar over mye av plassen. «Sacred Horse» begynner med noen akustiske noter, som varer bare akkurat lenge nok til at en rekker å tenke ‘renessansemusikk?’ før en tordenstorm av trommer av gitar feier alt til siden og platas kanskje heftigste låt smeller i gang. De første fire minuttene sender tankene tilbake til «Below the Lights» og den mer ekstreme stilen bandet den gangen førte. «Sacred Horse» byr også på en orgelsolo! Det er moro det. Men jeg er ikke så glad i den tre minutter lange outroen, det føles bare langt og repetitivt.
«Axis of the Worlds» er et progressivt mesterstykke. Låta begynner med et riff som ligger et sted mellom 70-talls britisk prog og Satyricon. Kjellsons harde vokal oppå dette gir et hardt, slående lydbilde og når de utvider og bygger ut riffet litt og litt utover låta blir det til et pandemonisk, men kontrollert, monster av ei låt. «Feathers of Eohl» gir et velkomment pusterom etter om lag 20 minutter med ganske så høy intensitet. Den rene melodiøse vokalen, sammen med en del snedig gitar, gjør dette til en ganske annerledes Enslaved-låt, uten at den virker malplassert på noen måte. Siste låta, «Hiindsiight», er flott, om noe langstrakt, punktum. I løpet den nesten ti minutter lange episke avslutninga er bandet innom de fleste fasetter av sin særegne stil. De har til og med funnet plass til en saksofon.
Det overrasker vel ikke noen at Enslaved fortsatt framstår som et av landets aller sterkeste metallband. Låtskrivinga er kompleks og interessant, riffene er harde og melodiøse om hverandre. Variasjonen innad i låtene gjør hver låt til en reise i seg selv. En av bandets styrker på plate har vært sammenhengen mellom låtene, platene har vært en enhet. «E» er ganske variert, men det er en sterk og tydelig rød tråd som knytter musikken sammen. Det går en linje fra første til siste tone. «E» er en plate som skinner sterkt i bandets diskografi og en klar konkurrent til årets beste skive.
5/6 | Ingar Eftedal Høgstedt
Utgivelsesdato: 13.10.2017