Å være fan av Furze er ingen enkel sak. I hvert fall ikke som platekjøper. Selv om basisen som oftest er black metal, vet man aldri hva som møter en rundt neste sving. Etter to skiver med doom/psykedelia har Woe J. Reaper nå funnet tilbake til necro svartmetall.
Tekst Ronny Østli
– Det har alltid vært sånn – det er bare å gå tilbake til første demoen fra 98, som var rå skitten black metal. Demo nummer 2 spilte jeg inn parallelt med denne i et ordentlig studio, hvor musikken var inspirert av Black Sabbath og Celtic Frost og hadde 70-tallslyd. Så kom første skiva som mange mener er necro black metal, men som også mange mener ikke er det. Det samme har jeg lest om nye skiva, også. Dette skyldes at jeg henter inspirasjon fra mange forskjellige kanter. Da jeg på tidlig 90-tall fikk egne penger til å kjøpe vinyl for, ble det mye prog, psykedelia, thrash, doom og såklart black metal. Jeg gikk på frijazzshow, progfestivaler og undergrunnskonserter. Det er bare helt naturlig at dette kommer til live i Furze.
– Er dette forbannelsen med å drive et enmannsband?
– Ja og nei. Jeg kunne jo sparket meg sjøl i ræva og laget et progband eller et horror/psykedeliaprosjekt. Jeg lager veldig mye musikk og har ting liggende som er langt mer komplisert og far-out enn det som høres i Furze. Jeg spiller hele tiden inn ideene, men jeg leser ikke noter, så når jeg hører på gamle ideer, blir jeg bare mer inspirert til å lage nytt fremfor å jobbe videre på det gamle.
«Baphomet Wade» var opprinnelig tenkt og annonsert som det tredje albumet til Furze. Dette er uansett nye låter, med unntak av teksten til «Sacrifice», som er fra 2002. Skiva inneholder ingen lange episke låter og er med noen få psykedeliske unntak en old school black metal-skive. Jeg lurer på hvordan herr Reaper tenkte da han begynte å jobbe med denne skiva.
– Når det kommer mye ny musikk, blir jeg ledet inn på et spor, og alt bare faller på plass. Jeg vet det er en klisjé å si det, men det er sånn det er. Og, det er ingen forskjell om det er korte eller lange låter, alt bare faller på plass. For eksempel er et av de mest aggressive riffene på «In A Bucket Of Blood» skrevet på piano. Så prøvde jeg det samme på gitar og det låt jævlig agressivt og passet perfekt inn i 80-tallsbølgen jeg fløt på i denne prosessen.
– Jeg noterer meg mye énstrengs gitarspilling på lyse strenger uten tyngre rytmegitarer under. Ganske nakent, og små feil gir tydelige resultater. Vågalt gjort.
– Jeg synes ikke det gjør seg med et teppe av gitarer, og denne skiva, som alle tidligere Furze-album, er spilt inn med en gitar i venstre kanal og en i høyre. Eneste unntakene er der det ligger en lead oppå. Det er nok kanskje mer akkorder på de to forrige, men jeg synes det er mer fremtredende med få gitarer og liker det.
– Og, du spiller med fingrene…
– Jeg har aldri brukt plekter. Jeg klarer ikke det.
Nytt siden forrige skive er at Furze er blitt et liveband. En liten oppvarmingskonsert på fjorårets Hellbotn før de debuterte med eget releaseparty i Sandvika i november.
– Bandet er veldig dyktige og dedikerte. De er rundt 10 år yngre enn meg og har vært Furzefans hele veien. Jeg synes vi spilte bra i Sandvika, men det er såklart småting å utsette som litt svakt oppmøte og en lydmann som ikke likte metal. Alt i alt en flott opplevelse, og vi gleder oss til flere konserter fremover. Jeg ser for meg en konsert i halvåret som ideelt for Furze.
Showet er også av stor betydning når Furze går på scenen.
– Teksten til «Sathanas Is Here» er basert på en drøm hvor jeg fikk en telepatisk overførsel av djevelen. Da jeg våknet, var jeg i en tilstand hvor jeg bare måtte få det ned på papiret, og teksten er et referat av drømmen. Den blå kappa Mannevond bruker på scenen er laget etter kappa djevelen hadde i drømmen. I tillegg har jeg brukt et år på å finne denne heksegryta.