Mandag 27. februar 2017
Tidligere dro artister på turne for å promotere den nye skiva si, slik at de tjente penger på platesalg. I disse dager hvor nesten ingen kjøper musikk lenger, har det derfor blitt ekstremt viktig for artistene å tjene best mulig på konsertene i stedet. Og selvsagt sitter man igjen med en større profitt om man reiser alene på turne med noen gitarer i bagasjen, fremfor å ha med seg et fullt crew og backingband som i tillegg til lønn og transport attpåtil skal ha både en hotellseng og flere måltider daglig.
Kanskje er det derfor 62 år gamle Declan McManus stiller alene på scenen denne mandagskvelden i Oslo, med fem-seks gitarer, en ukulele og et flygel. Det er drøye to år siden han var her sist, også da mutters alene på Sentrum Scene. Elvis Costello har vært en av de kuleste og smarteste gutta i klassen siden han første gang dukket opp på slutten av 70-tallet med sin sofistikerte new wave pop-punk, men siden har karrieren hans svingt innom sjangere som jazz, country og folk, så det er ikke lett å putte ham i bås.
Alt dette gjenspeiles i den over to timer lange solokonserten på et fullsatt Sentrum, for anledningen med stoler på hele gulvet. Han har ikke gitt ut noen ny skive på fire år, så kanskje er det heller den nye selvbiografien «Unfaithful Music & Disappearing Ink» han promoterer i kveld – den selges i signert utgave i foajeen på Sentrum for 250 kr. Konserten ble utsolgt et par uker i forveien, men når Costello går på scenen kl 20.05 er det fortsatt mange tomme seter på galleriet. Tidlig showstart er en befrielse, spesielt på en mandags kveld for et godt voksent publikum som ikke har noe behov for å drikke seg i feststemning først.
Produksjonen består av et gigantisk 60-talls bilderørs-TV-apparat som viser bilder fra Costellos unge år under første låt hvor mannen selv står i silhuett uten et eneste lys på seg – stakkars konsertfotografer, som attpåtil plutselig ble henvist til miksebordet uten nødvendige zoomobjektiver. En fullstendig jævlig takrasversjon av vanligvis så sjarmerende «Accidents Will Happen» er andre låt – hva pokker er det som skjer her?!
Heldigvis er Elvis en pratsom og sjarmerende frontfigur med masse på hjertet, og han deler rundhåndet av sin livserfaring og forteller anekdoter fra sin ungdom, fra sin første USA-turne, sin nylig avdøde far, sin bestefar, sin mor osv osv. Ganske underholdende!
Han beveger seg for første gang over til flygelet for å spille den mørke anti-krigslåta «Shipbuilding» i en versjon som høres mer ut som sambygdingen David Bowie. «Deep Dark Truthful Mirror» er en kjærkommen tempoøkning og et lite høydepunkt. Deretter klusser han til «Still» såpass at han velger å begynne på nytt for å gjøre den skikkelig, og kommer seg til slutt respektabelt i mål med en god posjon selvironi og galgenhumor. Han gjør derimot alt godt igjen med en aldeles strålende «Face In The Crowd» (fra den kommende musikalen sin), før han innleder kveldens lille jazzsegment med en cover av 30-tallslåta «Little White Lies».
Rent musikalsk låter det derimot ganske vaklevorent og skranglete. Ekstranummeret «Pump It Up», hvor han nå står inne i TVen sin og harver på en elektrisk gitar som om han har et fullt rockeband bak seg, låter bare helt forferdelig. «Alison» er hakket bedre. Innen han avslutter seansen med to av de største publikumsfavorittene er stemmen hans ganske skutt (en stemme som ikke er all verden i utgangspunktet heller), men han kommer seg igjennom svisken «She» og setter punktum med livlige «(What’s So Funny ‘Bout) Peace Love and Understanding».
Fellen som enhver enmannskonsert risikerer å gå i, er at det blir ensformig. Å høre på kun en stemme og ett instrument i over to timer kan lett bli en tålmodighetsprøve. Og det skal sies at etter de første førti minuttene, grudde undertegnede seg veldig til den neste halvannen timen – dosen var allerede nådd. Heldigvis tok det seg voldsomt opp etter hvert, tross enkelte skivebommer. Det fungerte best når han satt på pianokrakken, ikke minst fordi han er en overraskende middelmådig gitarist til å ha vært så lenge i gamet. Men et takknemlig publikum virket veldig fornøyd, det var musestille i salen på de rolige partiene, og det viser at Elvis Costello gjorde mye riktig i Oslo denne kvelden. For undertegnede sto det lenge og vippet mellom det dritkjedelige og det magiske, men han endte nok muligens opp på plussiden, heldigvis.
3,5/6 | Geir Amundsen
Foto: Michal Dunin Tomaszewicz
