Onsdag 7. februar 2018
Vi sto foran en invasjon av rang da Dropkick Murphys ikke bare hadde fått med seg sine irskpunk-kumpaner i Flogging Molly for å vise oss hvor David kjøpte ølet, men også den gamle Sex Pistols-legenden Glen Matlock til å sette i gang showet. Foran et allerede godt besøkt gulv foran scenen gikk punk-gudfaren på med sin akustiske gitar som en ren trubadur prikk på tiden og gjorde sitt ytterste for å skape god stemning, og klarte det godt på vei. Det kilte voldsomt i nostalginervene da han spilte både «God Save The Queen» og «Pretty Vacant», som vel blir det nærmeste jeg kommer å oppleve Sex Pistols live. Alt i alt en bra opptreden av Matlock, og publikum virket å sette pris på det og, MEN; Oslo – under «no future» så synger vi. Ok? 4/6
Men legender til side, det var ikke trubadurer folk var her for å se, og det merktes tydelig da lyset ble slukket og det var tid for Flogging Molly. Uten intro entret de scenen til full jubel, og det var helt klart at både band og publikum var klare for fest. Fullt irskt øs fra start ga en umiddelbar elektrisk stemning i Spektrum og en killer start på konserten. Heldigvis hadde de ikke «supportact»-lyd som mange oppvarmingsband sliter med, og det bidro til en fantastisk opplevelse. Vokalist Dave King var i et eksepsjonelt godt humør der han dirigerte bandet, skålet med publikum eller dedikerte sanger til seg selv. En meget bra dag på jobben, i likhet med resten av bandet. Øset fortsette de neste låtene og satte fullstendig fyr i publikum, og det var ikke før bassist Nathen Maxwell tok over mikrofonen i «The Day We’ve Yet To Meet» som femte låt ut at de dempet tempoet en smule. Her dempet stemningen seg en smule blant publikum og, men det var bare for en liten pause å regne for allerede på neste låt, «Lie In A Tenement Square» var festen tilbake på rett spor igjen både blant band og publikum.
Det er alltid gøy å se et band som har det gøy på scenen, og Flogging Molly fremstår som en gjeng som virkelig koser seg sammen der de lo og skålte både med hverandre og publikum. En bedre måte å fri til det norske publikum på enn å dele ut øl finnes vel heller ikke.
Den største jubelen for bandet, og selve høydepunktet på en allerede meget vellykket konsert fikk «Devil’s Dance Floor» æren av å frembringe, og var stemningen elektrisk før denne løftet formelig taket seg her. En stemning som holdt seg konserten ut og man glemte for en stakket stund at det var oppvarmingen man bevitnet, spesielt under allsangen under «Whats Left Of The Flag» der publikum nesten overdøvet bandet. Rett og slett magisk. 5/6
Så det var ikke bare bare å ta over stafettpinnen etter det fyrverkeriet av en konsert, men da lyset atter en gang slukket og en episk og irsklåtende intro som snytt ut av soundtracket til Lord Of The Rings ljomet ut over publikum som badet grønt lys var det klart at Dropkick Murphys i hvert fall ikke hadde noen planer om å kaste inn håndkleet. Første spor fra sisteskiva «11 Short Stories Of Pain & Glory satte i gang showet til et jubelbrøl som ikke sto tilbake for noe som helst, og viste frem en meget kul scene med flere etasjer idet teppet falt.
På scenen sto et meget tight og velspilt band som låt fullstendig krutt konserten igjennom, godt hjulpet av en ekstremt bra lyd. Allikevel slo det meg flere ganger at det virket litt vel regissert. Enkelte band kler det godt, som Kiss, Rammstein eller våre gode naboer i Ghost, men når det gjelder punkbaserte band liker jeg nok bedre et snev av spontan energi, ref forbandet vi akkurat hadde sett. Samtidig må det nevnes at de virker å sette pris på det de kommer fra da de fortsatt ser ut som et pubband som bare har spankulert inn på scenen på Spektrum. Dette er absolutt ikke negativt ment, tvert imot.
Men bevares, når konsertens hellige treenighet «The Legend Of Finn MacCumhail», «Rose Tattoo» og «Sunday Hardcore Matinee» kom på rekke og rad spilte ikke det noen rolle heller. Akkurat der og da var det en real innertier og en trippel homerun av amerikanerne. Legg til en allsang som faktisk løfta taket opptil flere ganger, spesielt under «First Class Loser» og det var jommen meg ikke mye å trekke for her heller.
De tok imidlertid en råsjans med å inkludere «You’ll Never Walk Alone», her til lands mulig mest kjent som inngangshymnen til et visst Liverpool, og ikke overraskende bidro den til vel så mye buing som jubel. At låta er forjævlig grusefull så dog ikke ut til å plage hverken band eller de tilreisende Liverpool-supporterne nevneverdig. Vi fikk også en hyllest til The Clash i form av «I Fought The Law And I Lost», som for øvrig låt milevis bedre enn originalen.
En meget interessant og kul effekt var å røpe tittelen på første ekstranummer over skjermen under kunstpausen, spesielt når det også tilfeldigvis var samme sang som deler av publikum allerede sang på – nemlig «The Boys Are Back». Kan tro det tok av når låta satte i gang? Om det gjorde.
De avsluttet med brask og bram med «Until The Next Time», hvor en hær av hardcore-fansen nærmest scenen ble dratt opp på scenen for å tilbringe slutten av konserten sammen med bandet. Ikke ofte sett i Oslo Spektrum, så det varmet virkelig hjertet til en gammel punker.
En meget, meget god kveld på jobben av Dropkick Murphys også, men jeg kan ikke fri meg for tanken at det har blitt litt rutine for gjengen. Etter nedsablingen Flogging Molly akkurat hadde bedrevet ble det også en liten nedtur i forhold. Men bevares, en knall opptreden foran et ekstatisk publikum og kvelden i sin helhet skal mye til for å overgå. 4,5/6
Sven O. Skulbørstad
Foto: Anne-Marie Forker
