Tirsdag 21.januar 2020
Stemplet norgesvenner er ikke nødvendigvis positivt ladet, og det første som slår meg når noen nevner dette er Bonnie Tyler og Smokie (og som for lengst har gått ut på dato og befinner seg på en rusten båt et eller annet sted). Heldigvis har vi også langt bedre band som besøker oss hyppig og Dream Theater kan vi nå kalle ekte norgesvenner etter et tosifret antall besøk siden 1992. Og bedre venner er det vanskelig å få, Bånni Tyler og Småki får ha oss unnskyldt, så lenge de holder seg unna norsk jord. Denne gangen var anledningen litt promotering av fjorårets sterke album “Distance Over Time” men i hovedsak 20-års jubileet for mesterverket “Metropolis Pt.2: Scenes From A Memory”. Et album de fleste av fansen har et nært og småreligiøst forhold til. Så hvordan ville dette låte 20 år senere og med en vokalist som har passert middagshøyden?
Kvelden startet oppskriftsmessig med en enkel inntreden under instrumentalen “Atlas” (som forøvrig er lagd av blant annet en nordmann) og så bar det løs med “Unthethered Angel” fra den siste skiva “Distance Over Time”. John Petrucci hadde åpenbart full tenning og la lista allerede fra første låt, og dette skulle bli hans kveld. Litt verre var det med gode, gamle James LaBrie som slet med de høyeste vokalpartiene på de nye låtene. Det låt til tider direkte skingrende og slett ikke pent, og nesten som en katt som er i ferd med å miste sitt niende liv. Men i de lavere toneregistrene gikk det heldigvis tålelig bra, og LaBrie skulle vise seg å slå kraftig tilbake i andre akt. “Nykommeren” Mike Mangini har tydeligvis funnet seg til rette i trommestolen, og det var virkelig gøy å se han under en låt som ”Fall Into the Light” hvor han virkelig får satt sitt særpreg på lydbildet. Det han mangler av kreativitet og finesse tar han igjen med trøkk og teknikk. En eldgammel fan som undertegnede sliter fortsatt litt med savnet etter Mike Portnoy, men Mangini er en særdeles dyktig trommis som har sin egen stil og savnet blir mindre og mindre for hver skive og konsert. De to andre traverne i bandet kommer vi nærmere tilbake til. Første akt ble nesten som en oppvarmingsøkt å regne eller en aperitiff om du vil med “Fall Into the Light” som desiderte høydepunkt låtmessig. Stemningen var også god, men du kunne fornemme at det alle stod/satt og ventet på var akt 2 og et 20 år gammelt progressivt mesterverk.
Forventningene lå som et klamt teppe under pausen og det var nok flere enn meg som nesten fikk utløsning da “Regression” endelig kom ut av PA-anlegget og omsvøpte oss som silkemykt sengetøy. Overgangen til “Overture 1928” kan ikke forklares med ord, det kan heller ikke gitarspillet til Petrucci denne kvelden. Rett og slett en utenomjordisk opplevelse og nesten så en måtte ta til tårene innimellom. Ikke et feilskjær og med en sjel og innlevelse som er meget sjelden vare. Undertegnede har sett Petrucci et tosifret antall, men kan ikke erindre å ha sett han briljere så til de grader, og det sier sitt. Nok om det. Så var det James LaBrie. Kunne han heve seg etter en noe famlende start? Nevnte mann slo kraftig tilbake på “Through My Words” og “Fatal Tragedy”. Det låter ikke som i glansdagene, men hva annet er å vente. Uansett er det med en innlevelse og du kan ikke unngå å se at LaBrie mener hvert ord han synger og at han elsker å stå på scenen.
La oss heller ikke glemme de to traverne som stort sett holder seg i bakgrunnen, John Myung og Jordan Rudess. Hva hadde vel Dream Theater vært uten de? Myung virket usedvanlig spretten og spillesugen denne kvelden, mulig han hadde tatt seg en sup av Akerselva og dannet sammen med Mangini en betongmur av lyd. Tangentmagikeren Rudess var også i slaget, og morsomt å se at han beveget seg bort fra brettet og mot scenekanten flere ganger med keytaren sin. Kort og godt virket hele bandet ekstremt spillesugne denne kvelden, og det både syntes og hørtes til glede for de fremmøtte. Det er selvfølgelig meningsløst å trekke frem enkeltlåter fra “Scenes From a Memory” for det må nytes i sin helhet, men det er klart det er vanskelig å unngå gåsehud, småepileptiske rykninger og ufrivillig ejakulasjon under mektige og massive “Home”. Det er bare et band i verden som kan fremføre noe så elegant, massivt og intrikat melodiøst, og det er Dream Theater.
Joda, dette ble nok en storslått kveld med verdens største og beste progressive metalband og det er utrolig hva disse karene klarer å fremføre live på scenen. Det ligger så mye innsats og innlevelse bak hver låt, tone og strofe. For ikke å snakke om dynamikken i bandet. Dream Theater er så mye mer enn imponerende teknikk og individuelle ferdigheter, de er et band og det beviste de nok en gang denne kvelden i Oslo Spektrum som sent vil glemmes. Som så mange ganger før. Og det er nettopp dette som er essensen med bandet live. Du tror nesten ikke det du ser eller hører, og tre timer med dette bandet føles som tre minutter. Du vil heller ikke at det skal ta slutt, men alle gode ting har som kjent en ende. Så også en Dream Theater konsert dessverre. 5,5/6 (Rett før konserten slo vi av en prat med James LaBrie . Den forløp slik!)
Tekst: Pål J Silihagen
Foto: Anne-Marie Forker
