Lørdag 25. februar 2017
Lørdag kveld endte Dream Theaters Norgesturne, gjennom Trøndelag, Sørlandet og Rogaland, omsider i hovedstaden, like under ett år etter at de spilte tre kvelder i Konserthuset. Dette er nok også grunnen til at det på langt nær var utsolgt i Oslo Spektrum – hardcorefansen trengte denne gang ikke reise til Oslo for å se Dream Theater – men rundt 4000 hadde trosset slapsværet for å se progmetallkongene i aksjon.
De aller fleste visste nøyaktig hva som sto på menyen, og den første timen, før en 20 minutters pause, ble dermed for en slags forrett å regne. Et par låter har blitt barbert av setlisten siden NRM så DT på turneåpningen i Roma for tre uker siden («A Life Left Behind» fra «The Astonishing» og «The Spirit Carries On» fra «Scenes From A Memory» har røket ut), men åpninga er stadig sinnalåten «The Dark Eternal Night» fra «Systematic Chaos».
Det ble tidlig klart at til tross for at vi her hadde noen av verdens beste musikere i sitt felt som skulle spille låter som de fleste i publikum har et nær religiøst forhold til, så var det ett stort problem i kveld, og det var stemmen til James LaBrie. Han har riktignok vært småsjuk de siste dagene, og ba om unnskyldning for at han ikke var helt 100%, men dette var tidvis øreskjærende. LaBrie var ellers i godt humør og mer pratsom enn vi har sett ham tidligere, med lange introduksjoner av flere av låtene, og han skal ha honnør for at han ikke tok den lette veien med å legge vokalen på oktaven under. Men dessverre ble det bare vondt for både sanger og publikum når han prøvde å nå de høye tonene, men gang på gang bare ble liggende og stange vokalt i taket mens publikum skar tenner og skottet usikkert på hverandre. På de roligere låtene, som «The Bigger Picture», «Another Day», «Surrounded» og «Wait For Sleep», klarte han seg stort sett helt fint, og mannen har jo en fantastisk stemme på skivene. Men med en gang han måtte ut av det trygge og lavere registeret, så var vokalen i beste fall vaklevoren. Det var også tydeligere enn før at de faktisk har koringer og andrestemmer på tape, uten at det reddet det sangmessige.
Heldigvis går man ikke på Dream Theater-konsert først og fremst for å høre en sanger – det er ikke Pavarotti eller Adele vi snakker om her. Det har alltid vært det latterlig høye nivået på det instrumentale som har befestet Dream Theater som det aller ypperste progmetallen har å by på – de definerte for pokker hele sjangeren med kveldens hovedrett «Images And Words» i 1992, en skive som undertegnede regner som purt gull, fra første til siste fantastiske låt, uten ett eneste dødpunkt i løpet av 57 minutter. Det er unødvendig å informere om at John Petrucci, Jordan Rudess, John Myung og Mike Mangini leverte umenneskelige prestasjoner på sine respektive instrumenter, og det ER rom for improvisasjoner og lekenhet underveis, tross at de uinnvidde hevder at dette er kun teknikk uten følelser eller sjel. (Når ble det en ulempe å kunne beherske instrumentet sitt optimalt? Var Sid Vicious eller Kurt Cobain i større grad i stand til å uttrykke sine følelser musikalsk fordi de ikke var like fingernemme som Petrucci?) Fremførelsen av «I&W» var en pur nytelse, og de siste minuttene av avsluttende «Learning To Live» satt vi med tårer i øynene, musikken er bare så ubeskrivelig storslagen og majestetisk.
Vi som har sett Dream Theater noen ganger opp gjennom årene, har også hørt dem spille de fleste låtene fra «Images And Words» en eller flere ganger. Det de færreste hadde opplevd før, var fremførelsen av hele monsteropuset «A Change Of Seasons», som egentlig også skulle vært på «Images And Words»-skiva. (Og det er helt greit å kun få EN låt til ekstranummer når den er 23 minutter lang, og hele konserten har vart i tre timer totalt.)
Lydmessig var det godkjent på Spektrum, spesielt gitar og keyboards var glassklare. Med tanke på LaBries form, lå han nok litt for langt frem i miksen – det hadde nærmest vært en fordel å få pakket ham godt inn lenger bak i lydbildet, og heller kjørt frem trommene mer. Mike Mangini er som alltid en fryd å høre på – vanligvis pleier undertegnede å løpe i baren eller toalettet når trommisen har solo, men når Mangini kjører i gang, blir man bare stående og måpe – og le høyt av det sinnssykt høye musikalske nivået. John Myung fikk også noen minutter i rampelyset alene med en bassolo tilegnet hans store helt og forbilde Nikki Sixx (eller var det Jaco Pastorius?), men det var ærlig ganske kjedelig, og kveldens dødpunkt. Kveldens publikum var heller ikke spesielt livlige, med unntak av en liten kjerne helt i front virket det ganske dødt.
Til tross for at bandet leverte gnistrende versjoner av fantastiske låter som har vært soundtracket til undertegnedes liv det siste kvarte århundret, så er det en diger elefant i rommet. Stemmen til James LaBrie var ikke i nærheten av å nå det samme nivået som han har på studioversjonene av disse låtene, og det var tidvis smertefullt å høre ham slite seg gjennom. Vi hadde rett og slett vondt av ham, men likevel drar vokalen ned hovedinntrykket fra en sekser til en litt streng firer. Dream Theater låter så vanvittig mye bedre når også vokalisten er i stand til å yte maksimalt – og det har LaBrie dessverre ikke klart de siste dagene i Norge. (Men James er en sympatisk og pratsom fyr, som du kan konstantere selv i dette ferske intervjuet!)
4/6 | Geir Amundsen
Foto: Arash Taheri
Les også intervjuet vi gjorde med John Petrucci i 2014.
