Tittelen på progmetalkongene Dream Theaters nyeste skive, ”A Dramatic Turn Of Events”, har i høyeste grad også vært representativ for hva som har skjedd med bandet siden forrige Norgesbesøk høsten 2009. Da trommis og primus motor Mike Portnoy tok sine stikker og dro, spådde mange at dette var begynnelsen til slutten for Dream Theater. Men i stedet har de blitt revitalisert med Mike Mangini bak slagverket og virker sterkere enn noensinne. Vi tok en prat med frontmann James LaBrie backstage på Valhall, noen timer før konserten i Oslo i januar.
Tekst & foto Geir Amundsen
– Dream Theater har blitt de reneste Norgesvennene – dere har vært her ofte de siste 20 år.
– Ja, rundt annethvert år, vil jeg tro.
– Noe sånt, ja! Dette er min tiende Dream Theater-konsert i Oslo.
– Åh, såpass? Da håper jeg det er du som skal anmelde oss i kveld!
– Det stemmer. Har dere noengang spilt andre steder i Norge enn her i Oslo?
– Hmm nei, jeg tror ikke det…eller, for kanskje ti år siden spilte vi en festival langt oppe i nord med blant andre Pantera, og jeg husker at vi gikk på scenen rundt 01 på natten, og det var fortsatt lyst ute.
– Det var nok i Finland, tror jeg, ikke Norge. Men sist jeg så dere, var på High Voltage-festivalen i London i sommer.
– Ah! Ja, det var jo en strålende kveld, riktig trivelig! Vi traff mange gamle kjente der også.
– Og, det var vel en av de første konsertene deres med Mike Mangini på trommer?
– Ja, vi hadde bare gjort fem eller seks konserter før det, så det var nervepirrende å gå på scenen foran et så stort publikum. Men Mike var fantastisk, han ER fantastisk, og vi var aldri i tvil om at han skulle fikse det.
– Ja, hvordan har det siste året vært i Dream Theaters verden?
– Vi er helt overveldet over responsen vi har fått fra fansen. Vi har, som du vet, vært ute og turnert siden i juli, og reaksjonene på skiva har også vært over all forventning, anmeldelsene har vært knallbra. Og, noe av det beste har vært fansens mottagelse av de nye låtene våre, uansett hvor vi spiller, så det er utrolig kult. Og alle sier at de ser et nytt og forfrisket band som har det gøy, som fått pumpet nytt blod i årene. Vi har fått ny energi, det føles som en ny begynnelse for oss.
– Er det mer harmonisk nå?
– Absolutt. Det er fullt samhold i bandet nå!
– Så, hvordan fungerer bandets indre prosess nå som en av de to lederne er borte? (Mike Portnoy og gitarist John Petrucci var de to som tok alle avgjørelser og styrte skuta tidligere.) Jeg ser ikke for meg at Mangini hever stemmen og slår i bordet for å få sin vilje igjennom.
– Ennå! Haha! Neida, det er mer demokratisk nå. Vi diskuterer alle avgjørelser mellom oss, og vi kommer frem til hva vi synes er best for bandet. Men det er en diskusjon rundt alt. Det er ikke en kar som tvinger viljen sin igjennom og overkjører alle andre.
– Du føler deg ikke isolert fra resten av bandet når du bor i Canada?
– Nei! Det har aldri vært et problem. Det er ikke slik at de fire andre bor vegg i vegg, de bor 3 til 4 timer unna hverandre. Mike Mangini bor i Boston og jeg i Toronto, så vi er alle spredt utover. Og de eneste gangene vi samles er når vi øver, komponerer eller turnerer. Så lenge vi har et sted å møtes, er det problemfritt.
– Og du spilte inn vokalen på den nye skiva i Canada også, selv om Petrucci produserte alt annet i New York?
– Ja, det gjorde jeg på egenhånd.
– Så du hadde fulstendig frihet med tanke på sangen, koringene, vokallinjene og fremførelsen?
– For å være ærlig, så synes jeg det burde være sånn hele tiden, jeg føler at det er veldig unødvendig å ha noen andre der i rommet med meg for å regissere vokalen min, jeg trenger det ikke. Jeg trengte det ikke før jeg møtte Dream Theater, og jeg har aldri trengt det siden. Når jeg har gjort mine soloplater eller sideprosjekter, er det aldri noen andre i studioet utenom meg og studioteknikeren. Så det føltes alltid ubekvemt for meg å la andre tro at de var påkrevd i studio da jeg spilte inn vokalen, for det har alltid vært særs nødvendig.
– Hva er favoritten fra skiva?
– Av låter? ”Breaking All Illusions” er definitivt favoritten min, og ”Outcry”. Og jeg elsker atmosfæren som skapes i de roligere låtene som ”Far From Heaven” og ”Beneath The Surface”. De viser en annen side av bandet og en annen side av meg, vokalmessig.
– Hva er forresten din favoritt av samtlige Dream Theater-skiver, utenom den nyeste?
– Oj! Vel, jeg kommer ikke utenom at ”Images And Words” holder en spesiell plass i mitt hjerte… Men jeg absolutt forguder ”Octavarium”. Jeg elsker den, det var en klassiker for oss. Og ”Scenes From A Memory” er en av våre beste, synes jeg.
– Livedebuterte dere ”Far From Heaven” i Stockholm i går?
– Ja, stemmer. Det ligger antagelig på youtube allerede. En veldig emosjonell låt for meg.
– Dere har vært flinke til å stadig utvide reportoiret med nye låter som dere ikke har gjort live med Mangini før. Kveldens konsert er bare den tredje etter julepausen, og dere har debutert mye nytt.
– Stemmer, vi har dratt frem en del eldre låter vi ikke har gjort på en stund, det gjør det hele mer interessant med litt variasjon. Ikke minst fordi svært mange av fansen vår kommer på flere enn en av konsertene våre, og de vil ikke se akkurat det samme to kvelder på rad. Og også for vår egen del holder nye låter oss på konstant tå hev.
– Du har også tatt ansvar på låtskriverfronten i det siste? Du er med på hele tre låter på ”ADTOE”, mer enn noen annen Dream Theater-skive.
– Ja, hvorfor ikke? Når jeg lager mine soloskiver, er jeg involvert i alt fra å komme opp med riff til å lage melodien og tekstene. Så jeg syntes det var på tide at jeg ble mer involvert i den prosessen også med Dream Theater. Og det føltes veldig godt, de andre oppfordret meg også til å bidra.
– På den nye skiva er også keyboardene klarere fremme i lydbildet.
– Ja, på denne skiva har vi funnet tilbake til oss selv, vi har fått tid til å reflektere over hva og hvem vi er. Hvor vi kommer fra og hvor vi er i dag. Og jeg tror det har hjulpet oss å finne tilbake til røttene våre. På samme tid tror jeg også vi alle visste at dette var et utrolig viktig album for oss, og vi ble enige om at alle skulle fremstå så balansert som mulig.
– Dette er et av de få albumene hvor det er mulig å lytte til hvert enkelt instrument gjennom hele skiva, ingen drukner i lyden av alle andre.
– Ja, ikke bare i miksen, men også i konstruksjonen av musikken er alt meget velbalansert. Vi har tidligere gjort oss skyldige i å være for aggressive, for metal, og vi har glemt det progressive aspektet ved musikken vår. Men på denne skiva synes jeg vi har lykkes i balansere det progressive og det aggressive.
– Ja, av og til har det kunnet virke som om dere har lagd en knallhard låt bare for å være knallharde.
– Ja, skyldig! På denne nye skiva er det knallharde partier, men det er alltid en grunn for at det er knallhardt! Og det gjør det annerledes enn de andre skivene vi har lagd de siste ti årene. Jeg synes at vi lyktes i den balansegangen med ”Scenes From A Memory”, med ”Six Degrees…”, og med ”Images And Words”, men på andre album syntes jeg det ble for ensidig. Ikke at det var dårlige skiver, men balansegangen ble ikke riktig, synes jeg.
– Nei, jeg synes for eksempel at på ”Train Of Thought” mistet dere mye av det som har gjort Dream Theater til verdens ledende progmetalband. Dere begynte å høres ut som deres egne etterlignere.
– Ja, fordi vi hadde bestemt oss for å lage det mest heavy albumet vi noensinne hadde lagd. Og det ble det jo. Men den skapte også en slags identitetskrise i bandet. Hvem var vi, egentlig? Det var kult å lage en skikkelig heavy skive, men vi glemte helt den andre delen som alltid har kjennetegnet Dream Theater.
– Så betyr dette at growlevokalen er borte for godt nå?
– For min del er den det, ja. Jeg syntes aldri at den var påkrevd, heller. Og, jeg var aldri fan av det, i Dream Theater. På min forrige soloskive, derimot, dro jeg det inn, men da hadde jeg en fantastisk vokalist med meg, Peter Wildoer, og det funket flott. Men som sagt, i Dream Theater syntes jeg det ble feil, det er andre måter å få frem aggresjonen vi vil uttrykke, med min vokal. Litt mer raspete, som jeg gjorde på ”Awake”, eller med klar vokal, men med mer trøkk og kraft. Lytterne vil alltid forholde seg til det vi serverer dem, så lenge det er gjort overbevisende, og med oppriktighet.
– En låt som ”Constant Motion” er nå permanent ute av setlista?
– Neida, den kommer nok tilbake en gang. Men da gjør vi den nok på en litt annen måte. Kanskje vi sampler koringene med min vokal, eller noe sånt, det har vi egentlig ikke diskutert. Men jeg er opptatt av å bringe tilbake det klassiske Dream Theater-soundet, vokalmessig.
– Jeg må spørre deg om noe på sida her. Du kjenner kanskje til et norsk band som heter Circus Maximus?
– Jepp!
– Og de har akkurat den samme enhjulsyklisten på coveret av sin debutskive fra 2005 som dere har på coveret av ”A Dramatic Turn Of Events”, som Hugh Syme har lagd. Hvordan er det mulig?
– Vi hadde ingen anelse! Og jeg aner ikke hvordan det er mulig. Vi var sjokkerte da vi oppdaget det.. ”Hva?? Dette er jo helt sinnsykt!” Men etter hvert måtte vi bare leve med det, skiva var ute, det var en tilfeldighet, og livet går videre.
– Men det er jo ironi fra øverste hylle at dette skjer med et band som er ekstremt inspirert av Dream Theater!
– Ja! Akkurat! Og de kommer oss i forkjøpet med seks år. Oh boy! Pussig du skulle nevne dem, jeg skal møte noen av gutta fra bandet etterpå.
– Jeg vet, jeg snakket med dem for ti minutter siden. Over til noe annet; hvilke sangere er det som har inspirert d..?
– Freddie Mercury! Den største for meg, uten tvil. Men, jeg har også hørt mye på Steve Perry, Ian Gillan, Robert Plant, Rob Halford, Steve Walsh, Ronnie James Dio…til og med folk som Nat King Cole har inspirert meg, min far spilte skivene hans mye for meg. Men Freddie først og fremst, Queen var et helt utrolig band. Musikalsk var de utrolige, melodisk var de utrolige, og Freddie var helt unik. Den kvintessensielle vokalisten og frontmannen. Og Robert Plant traff meg også grundig i hjertet, for han hadde en slik karismatisk og særpreget stemme, ulik noen annen. Så de to var store inspirasjonskilder for meg. Men jeg elsker også tidlig Aerosmith, jeg elsker stemmen til Steven Tyler på den tida, rundt ”Rocks”, ”Toys In The Attic” og ”Get Your Wings” – den røffe gaterøsten, vet du!
– Jeg leste biografien deres da den kom ut, ”Lifting Shadows”. Den er ingen ”The Dirt” med tanke på sex’n’drugs og heller ikke så kjedelig som de polerte og offisielle biografiene til Judas Priest eller Journey, men den er svært ærlig.
– Ja, vi fant ut at hvis vi skulle gjøre en biografi, skulle alt frem i lyset, ingenting skulle feies under teppet.
– Ja, i enkelte sekvenser fremstår dere nærmest usympatiske – som ved Portnoys alkoholproblemer, da du nesten fikk fyken i 2001, og da dere sparket Derek Sherinian – nesten mest fordi han hadde kort hår, noe resten av bandet også hadde ett år senere.
– Au, den var tøff… Men, vet du hva? Jeg må få si noe om Derek. Jeg synes han er en fantastisk talentfull musiker som jeg har den største respekt for, og vi har et helt greit og avslappet forhold til ham nå – han har til og med gjestet med oss på scenen. Men problemet var en ren personlighetskonflikt. Han så bandet gå én bestemt retning, og det gjorde ikke vi andre. Visuelt prøvde han å skape seg et image vi andre ikke helt klarte å sette pris på, og musikalsk hadde han idéer og innspill vi ikke var komfortable med. Det var ikke det at han ikke var flink nok, det har han bevist i ettertid – gang på gang! Og han har jobbet med utrolige musikere siden. Så jeg har ikke noe vondt å si om Derek, jeg tror bare at hans puslespillbrikke ikke passet inn med resten av Dream Theater-bildet. Og slik er det bare. Han var utvilsomt bitter da bruddet skjedde, og det skjønner jeg, for vi hadde erstatteren (Jordan Rudess) klar allerede før han fikk fyken. Men vi har altså et fint forhold til ham nå.
– Traff du ham på High Voltage i London i fjor? Da gikk vel han av scenen med Black Country Community idet dere var klare for å gå på.
– Javisst, det var utrolig hyggelig! Vi har møtt dem ved flere anledninger, på en festival i Nederland ble jeg stående og prate lenge med Derek og Glenn Hughes – nok en fantastisk sanger.
– Oh, yes! Forresten, stemmer det at du en gang i tida sang i Coney Hatch? (Obskurt og semilegendarisk melodisk hardrockband fra Toronto.)
– Javisst, jeg sang med dem i ett års tid, det må ha vært rundt 1986 – etter at de ga ut ”Friction” og vokalist Carl Dixon slutta.
– Knall skive! Finnes det noe opptak av dette noe sted?
– Nei, jeg tror ikke det – vi spilte bare live, vi gjorde aldri noe i studio – og på den tida hadde ikke samtlige i publikum et videokamera i mobiltelefonen sin og kunne legge opptak rett ut på nett.
– De hadde vel ikke mobiltelefoner, engang. Hvorfor sluttet du?
– Meh… Det var visst ikke det samme uten Dixon. Bandet var døende, og jeg så at dette førte ingen steds, så da takket jeg for meg.
– De er visst gjenforent nå.
– Jaha??
– Ja, de spilte i hvert fall noen konserter i fjor høst, med Carl Dixon tilbake på vokal.
– Jøssenamn… Det må jeg prøve å få med meg!
– Om det kommer noen ny skive, er en annen sak. Jeg leste et sted om at du hadde noen ambisjoner om å bli musicalstjerne på Broadway?
– Tja…enhver vokalist kunne vel tenke seg den utfordringa en gang. Men det var nok bare høyttenkning fra min side – hvis jeg skulle tatt en rolle i ”Les Miserables”, eller noe sånt, måtte det sikkert klargjøres lang, lang tid i forveien, og jeg ville måtte binde meg til den oppsetningen i månedsvis, eller kanskje årevis. Så joda, klart det hadde vært morsomt. Men med den kursen vi nå har staket ut for Dream Theater, og med den entusiasmen og gløden som er i bandet for tida, ser jeg ikke meg selv på Broadway de neste fem årene, i hvert fall.
– Kommer det kanskje i stedet flere soloalbum fra deg?
– Ja, jeg jobber med et nytt nå, og det lover veldig bra – jeg har fortsatt med Matt Guillory på keyboards og som låtskrivermakker, fortsatt Marco Sfogli på gitar, Peter Wildoer på trommer og brølevokal, og Ray Riendeau på bass. Men, denne gang jobber vi også med Peter Wichers (fra svenske Soilwork), som har skrevet noen låter sammen med oss, og det låter ganske sjukt – og tøft. Vi fortsetter egentlig der vi slapp med ”Static Impulse”, og slik det ser ut nå, blir dette en temmelig kraftfull, sterk skive.
– Har du planer om å spille konserter med dette bandet?
– Jeg har veldig lyst til å se hvordan det vil funke på en scene – i så fall må alt klaffe 100%, jeg nekter å gjøre dette halvveis. Jeg vil ikke havne i samme situasjon som sist, da alle ville ut og turnere ”Static Impulse”, men folk fikk ikke tak i arbeidstillatelser i USA i tide, så vi måtte kansellere hele turnéen på kort varsel. Det var utrolig pinlig. Men jeg har veldig lyst – jeg har ikke turnert med solobandet mitt siden 2005.
– Men du har gjort masse gjestevokaler her og der også. Jeg elsket første Roswell Six-skiva og ”The Human Equation” med Ayreon. Blir det noe mer sånt?
– Nei, det kommer litt an på, men i utgangspunktet ikke. Jeg holder en litt lav profil på slike ting for tiden. Vi får se – jeg får masse forespørsler via managementet mitt, men det spørs om jeg liker det jeg hører, og ikke minst om jeg har tid til overs.
– Så hva pusler du med når resten av bandet glir inn i et lengre instrumentalparti og ditt nærvær på scenen ikke er påkrevd på en stund? Plenty av tid til å stikke ut og ta deg en burger på Maccer’n eller en høneblund på hotellet!
– Haha! Nei, jeg går i det lille teltet vi har rett bak scenen og drikker vann og tøyer ut for å holde stemmen ved like. Bare slapper av og finner rette stemninga.
– Har du noen gang blitt distrahert og kommet for sent tilbake på scenen?
– Javisst, flere ganger! At jeg bare har glemt meg av, plutselig gått ‘Oh shit!’ og løpt snublende ut på scenen til morske blikk fra de andre – eller så ler de godt!
– Hva skjer med Dream Theater i tida fremover? Hva er neste skritt?
– Turnering! Vi skal til Asia, til India for første gang, Sør- Amerika, USA…ihvertfall frem til juli-august, så totalt snakker vi 13-14 måneders turné. Deretter kommer vi nok nok til å ta oss en pause før vi samles igjen i løpet av 2013 og begynner å jobbe med et nytt album. Det høres kanskje kårni ut, men slik jeg ser Dream Theaters fremtid, er at så lenge vi er lidenskapelige om å stadig vinne nytt musikalsk terreng, så lenge vi ønsker å strebe fremover, utvikle oss og gjøre neste album bedre enn forrige, så bør og skal vi fortsette. Jeg liker virkelig retninga vi tok nå med ”ADTOE”, og jeg tror det er hva vi bør gjøre i fremtida, også – holde fokus på hvem og hva vi er.
Først publisert i Norway Rock Magazine #2/2012