Fredag 23. februar 2018
Trond Holter er nok best kjent for de fleste som «Teeny» fra Wig Wam og gitaristen i Dream Police. Men i tillegg til å være en av landets mest undervurderte gitarister er han også en habil låtskriver. Det fikk vi et greit bevis på da han vant låtskriverkonkurransen Melodi Grand Prix og sendte Wig Wam til Eurovision Song Contest i 2005 med «In My Dreams». Ti år senere, i 2015, ga han ut konseptalbumet «Dracula – Swing Of Death». Noe av det bedre som ble sluppet innen kategorien melodiøs hardrock det året. Ryktene skal ha det til at dette var et prosjekt som i utgangspunktet var tiltenkt Wig Wam, men etter bandets oppløsning i 2014 steppet Jørn Lande inn på vokal i stedet.
Med i Dracula-konstellasjonen er også Wig Wam-kollega Bernt Jansen på bass, Per Morten Bergseth på trommer og Erling Henanger på keyboard. På albumet deltok også Lena Fløitmoen, men hun har forlatt bandet siden den tid og denne kvelden på Rockefeller var det derfor Eva Iselinn Erichsen som sto for den kvinnelige vokalen. Sluttet har også Jørn Lande gjort, og Pagan’s Mind-vokalist Nils K. Rue er nytt fast medlem i dette bandprosjektet. Det var altså denne gjengen, med en del nytt blod, som inntok et altfor glissent Rockefeller denne fredagskvelden.
Ja, for det var faktisk pinlig få som hadde tatt turen til Oslos storstue. Rockefeller rommer 1350 mennesker, men det kan ikke ha vært mer enn rundt 300 til stede denne kvelden. Hvorfor det var så laber oppslutning er ikke godt å si, men jeg antar at en del synes det er kjipt at Jørn Lande ikke lenger er med, i tillegg til at skiva sikkert kunne vært bedre markedsført. Attpåtil stilte metallbandet Triosphere opp som support, uten at de så ut til å hjelpe til som trekkplaster. Selv om trønderne gjorde en hederlig innsats var egentlig det å ha oppvarmingsband før en rockeopera litt pussig i seg selv.
Men det skulle ganske kjapt vise seg at denne oppsetningen av en rockeopera, som jeg trodde skulle bli en teatralsk forestilling, bare var en helt vanlig konsert. Ekstremt skuffende. Showet var ikke-eksisterende og virket særs uproft. Det er ugreit å stille med cowboyhatt og solbriller når temaet er Dracula. Bernt Jansen så ut som om han var på en hvilken som helst vanlig gig med Baby Snakes, med unntak av det malplasserte «blodet» han hadde klint utover skjorta. Som den eneste av dem. For det var ingen gjennomførte kostymer på de andre heller. Nils stilte i det minste med en lang svart frakk som ga et snev av gotisk inntrykk, men da han kastet den halvveis i settet ble han bare en helt average fyr på scenen, uten noe form for dramatikk.
Det var heller ingen kulisser på scenen, foruten at mikrofonstativet var dekorert med et sverd. Det ble innimellom vist film om Dracula på bakskjermen, men dette var også veldig lite gjennomført. Dracula-konseptet har jo masse potensiale hva gjelder dramaturgi, og dette kunne blitt en festaften i Transylvania. I stedet ble det en greit gjennomført konsert med dyktige musikere som ga uttrykk for at dette bare var nok en dag på jobben. Den som hevet kvaliteten på dette «showet» var definitivt Eva Iselinn Erichsen, som både sang fletta av Nils og var kledd i gotisk svart kjole med rød kappe over. Man skulle tro det var hun som spilte hovedrollen som Dracula. Når det er sagt så gjorde ikke Nils noen dårlig jobb på vokal. Stemmen hans er mer dramatisk enn Jørn Lande sin, så sånn sett passer han vel så godt inn i konseptet. Riktignok tror jeg Lande kunne ha fylt rommet en tanke mer.
Alle ti låtene fra skiva ble spilt. Etter en instrumental åpning fortsatte resten av låtene i nesten lik rekkefølge som på plata. «Hands Of Your God», «Walking On Water» og «Swing Of Death» kom derfor som perler på en snor i starten av settet, før det oppsto teknisk trøbbel og et gitarbytte måtte til. Trond Holter prøvde å korte ned ventetiden med en fleip, på kav Østfold-dialekt, om at de måtte bytte tangenter – noe som kunne ta en halvtimes tid. Her fikk vi nok et bevis på at dette ikke var så godt forberedt. Når neste låt «Masquerade Ball» hadde nærmere et halvt minutts pianointro kunne denne pausen vært gjort mye smoothere.
Under «Save Me» kom Eva Iselinn på scenen for første gang, og som tidligere nevnt hevet konserten seg et hakk etter dette. Og det er ikke bare fordi alle mannfolka i salen plutselig skulle filme begivenheten, men også fordi det endelig utspilte seg noe som minnet om drama på scenen, i duetten mellom henne og Nils. Dette fortsatte heldigvis videre i «River Of Tears». «Queen Of The Dead» var høydepunktet med kun mannlig vokal, og etter denne forlot Nils K. Rue scenen til fordel for en av Trond Holters gitarsoloer. En tango for anledningen.
Deretter fikk Eva Iselinn Erichsen lov til å briljere med en hel låt alene på vokal. Denne låta var ikke fra skiva. De rundet så av vampyrballet med duettene «Into the Dark» og «Under The Gun», sistnevnte tydelig inspirert av Wig Wam, før de avsluttet med en ukjent låt som hørtes ut som en annen versjon av «Save Me». Et kor på slutten av låta, på tape riktignok, satte den endelige spikeren i kista.
Min konklusjon på denne kvelden er at hvis man skal sette opp en rockeopera så forplikter det vesentlig mer enn å levere rått gitarspill. Gode låter og dyktige musikere var dessverre ikke nok til at kvelden svarte til forventningene. Hvis de tidligere konsertene de har gjort har vært likedan skjønner jeg at folk ikke ser noe stort poeng i å komme tilbake flere ganger, når de allerede har sett det én gang, og at det kan være en medvirkende årsak til at det var såpass glissent på gølvet. Jeg tipper det hadde kommet flere folk om de hadde droppet å booke seg inn på konsertsteder og heller satt opp en skikkelig forestilling på utvalgte kulturhus rundt i landet. Jeg tok meg i å tenke at det kanskje ikke hadde vært så dumt om dette hadde vært et Wig Wam-prosjekt, da hadde garantert sceneproduksjonen vært en helt annen.
3/6 | Marianne Lauritzen
Foto: Geir Kihle Hanssen
