TrainWreckords
Noe av det som definerer inntrykket av en skive er forventningene, og når folk fra to av Norges to største sleaze-rock band går sammen, nemlig Damien Doll fra Suicide Bombers og Sandy Hazard fra Dirtbag Republic er lista lagt godt på plass allerede der. Og lista ligger akkurat der den skal være, for det er lettbeint digg rawk med øllvennlig musikk som presenteres fra start til slutt her.
Det som imidlertid hever skiva fra snittet er noen stadion-refrenger av guds nåde som langt ifra alle i samme genre er i nærheten av å kunne vise til, for eksempel allerede i låt nummer to; «Rock ‘N’ Roll Prostitute» – skapt for allsang og moro. Og dette kommer til stadig tilbake skiva igjennom – spesielt ved et av «Transanlactic Meltdown» sitt aller største høydepunkt; «No Valentine Cards» som innehar et refreng jeg kan høre om og om igjen uten å gå lei. Samme med «Walk On Water» med sin frekke modulasjon inn til mellomverset som virkelig hever låta til topps.
Dessverre er det et par nedturer her, blant annet lettbeinte «Doghouse» som egentlig bare blir et oppgulp av billige ballader som trekker voldsomt ned. Dessverre, for den bryter opp en rekke av finfine rockelåter som trekker voldsomt opp. Men jeg er sikker på at både herr Doll og herr Hazard er like albumnørds som undertegnede at de skjønner hva jeg mener. Et par tekstlinjer trekker dog opp igjen; «I forgot about the verse and went straight for the refrain», og «I leave the light on in the doghouse» sitter igjen etter den lett forglemmelige låta er ferdig.
Ellers er skiva gjennomsyret med sleazerock som man har hørt før, ingen av de finner opp kruttet på nytt. Men så lenge kruttet er bra bevart og forvaltes på en bra måte holder det mer enn nok for en bra norsk rockeskive. Jommen smeller det bra her og der også. Vel spilt folkens!
4,5/6 | Sven O. Skulbørstad