Apollon Records
Det ville ha vært fryktelig enkelt å skulle spille på bandnavn og platetittel for å trekke sammenlikninger med den temmelig gode forgjengeren «Smooth Failing», men slikt skal vi så klart holde oss for gode for. At de kanskje mer kan virke som to tilfeldig valgte jevngamlinger i en av de mest avskårne innerste bygdene i den forstand at de kanskje gjerne likner en del på hverandre, kan nok lett forsvares. Klesdrakta er derimot ganske så forskjellig; der «Smooth Failing» kan sies å dra på seg olavesten, stiller «The Twins» i fargerike dressjakker med skulderputer, for å visualisere den store endringen i instrumentering og lydbilde siden sist.
Der de tidligere stilte med mer klassisk rockebesetning med gitar/bass/trommer har nå mye – for mye etter min mening – heller blitt lagt over i det syntetisk-elektroniske, noe som sender det soniske landskapet et lite hakk sønnafor sentrum av kartet over mine preferanserammer, samtidig som at hele lydbildet bærer preg av intensjonelt lo-fi skurr og grums. Her skal det dog tas litt høyde for at dette til dels kan skyldes lav kvalitet på tilgjengelige stream-filer. Men, ok; jeg skal prøve å legge dette til side og heller gå litt inn på låtenes beskaffenhet og substans, forrige skiva traff en såpass god nerve hos meg at årets slipp fortjener dette. Først og fremst var det bandets sterke sans for harmonier og progresjoner utenom allfarvei samt deres tiltalende ubestemmelige miks av post- og streitrock, nyveiv, prog og pop som tiltalte, og alle disse karakteristika ligger godt smurt også utover den nyfødte, selv om de i mine ører ikke treffer like godt over alt med låtfundamentene gjennom det hele denne gang. Ingen spor kan sies å være fyllmasse eller direkte svake, men jeg savner litt ‘sting’ i en liten håndfull av de kompositorisk mer lystig rett-fram og mindre ‘spennende’ sporene. Derimot har de nå funnet en noe mørkere og herlig gyngende tyngde som framstår svært kledelig, hvilket en kanskje best opplever i spor som «Genghis Khan» og den avsluttende duoen «Tumbleweed» og «Done», mens skivas vinner for meg havner på spretne «Blood Money».
Jeg må dog uttrykke en undring over valget å gå mer ‘blipp-blopp’ enn som tradisjonelt band, og hvor enn strålende skivas store gitarøyeblikk i «Pink» er, levner den et større savn enn tilfredsstillelse, men dette kan så klart være et utslag av at jeg sjøl aldersmessig om kun kort tid fyller hele kortstokken. Like fullt; jeg tror nok at jeg personlig ville hatt større utbytte av denne skiva i en rockdrakt, gjerne levende servert fra en svett liten klubbscene enn slik det her framstår, men verken bandets eller låtenes generelle kvaliteter kan underslås, selv om det hele for meg blir litt småirriterende ‘hva-som-kunne-ha-vært’.
4/6 | Wilfred Fruke
Utgivelsesdato: 10. februar 2023