EagleVision
Det tok hele 31 år fra Def Leppard platedebuterte i 1980 og til de ga ut sin første liveskive, den doble «Mirrorball» i 2011. Men det ga tydeligvis mersmak, for siden har vi fått 2CD/1DVD-settet «Viva! Hysteria» fra 2013, og nå kommer det forsyne meg enda en liveutgivelse, også denne fordelt på to CDer og en DVD, innspilt på fjorårets USA-turne.
Man kan alltids spørre seg om man egentlig har bruk for denne, for selv den mest tilfeldige fan kan lett gjette seg til 80% av låtene du her får servert – hele 12 av 17 låter finner du også på nevnte «Mirrorball». Med unntak av hele tre låter fra den nyeste og selvtitulerte studioskiva fra 2015 (og en uforståelig cover av David Essex’ «Rock On»), så er resten henta fra gullperioden på 80-tallet – fra «High n Dry» til «Hysteria» pluss «Let’s Get Rocked» fra «Adrenalize». Vi får med andre ord nok en gang halve «Hysteria» i liveversjon.
Men låtvalget er forståelig med tanke på at 90% av publikum antagelig bare har hørt to av Def Leppards skiver. Sheffield-karene er for evig velsignet/forbannet med å ha to multiplatiniumskiver på CVen, og et drøyt dusin radiohitlåter som de MÅ spille på hver konsert for å unngå å bli steinet av publikum, og dermed tar de seg ikke tid til å spille noe fra den mørke perioden deres, fra «Slang» til «Songs From The Sparkle Lounge».
Men la oss se bort ifra tidligere utgivelser. «And There Will Be A Next Time…Live From Detroit» er selvsagt solid håndverk, med ekstremt bra lyd, proft filmet, tøff sceneproduksjon med lys og storskjermer, og selvsagt solide prestasjoner av bandet – man leter stadig forgjeves etter spor om at de knallsterke koringene er samplet, men nei – det er ekte greier. Det er perfeksjon hele veien, og minner oss om hvorfor Def Leppard er et av tidenes mestselgende band. (The Beatles, Pink Floyd, Led Zeppelin, Van Halen og Def Leppard ble de eneste fem bandene i musikkhistorien noensinne som solgte til diamant – over 10 millioner skiver – av to skiver på rad, i Leppards tilfelle «Pyromania» og «Hysteria».)
Publikum her er derimot tilsynelatende totalt likegyldige når Leppard åpner ballet med «Let’s Go» – skulle nesten tro de var på kino. Og det ser jammen ut som om det er stolrader i hele salen også – antagelig er det fordi at brorparten av tilskuerne (vi velger bevisst å kalle dem ’tilskuere’ og ikke ‘fans’) er der for å høre låtene de digga på 80-tallet, altså er mange av de nærmere femti år nå. (Det var atskillig mer kamerafokus på puppestellet til lettkledde unge babes i fronten på konsert-videokassetten «In The Round – In Your Face» fra 1988!) Og man kan lure på hvorfor engelske Leppard velger å spille inn dette i Detroit i stedet for på hjemmebane – men USA har alltid trykt Def Leppard til sine hjerter. Der spilte de arenaer gjennom hele 90-tallet, mens de i Norge var henvist til Sentrum Scene.
Heldigvis tar stemningen seg gradvis opp når de drar frem hits som «Animal», «Foolin'» og «Love Bites», men stemningen ikke bare synker når de midtveis introduserer Queen-pastisjen «Man Enough» fra nyskiva – folk nærmest løper hverandre ned for å komme først i køen i baren eller på toalettene. Siste halvdel er derimot en pur singelhitparade, med unntak av den steintøffe instrumentalen «Switch 625» – et kjærkomment avbrekk for både hardcorefansen og for Joe Elliott. Under påfølgende «Hysteria» klarer de å klemme inn noe som føles som en ektefølt hyllest til da nylig avdøde David Bowie med noen strofer av «Heroes» – for Bowie var virkelig en av Def Leppards egne ‘heroes’.
Det er kanskje ikke mye her du ikke har sett før, men om du ikke har noen av Def Leppards liveutgivelser fra før, så er ikke dette noe dårlig kjøp. Vi kunne gjerne fått med noe bonusmateriale utenom de fire musikkvideoene fra den nye skiva – skikkelig eksklusivt materiale som du ikke kan se noe andre steder, utenom på Youtube da!
4/6 | Geir Amundsen
Utgivelsesdato: 10.02.2017
Les også: En titt i discokula med Vivian Campbell