UMC
Det er i disse dager rundt 30 år siden Def Leppard slapp den nå klassiske «Hysteria», et album de hadde brukt tre år på å lage, og som skulle selge i over 25 millioner eksemplarer. Dette er en av en liten håndfull skiver som har solgt til Diamant i Statene (over 10 millioner), noe som i disse streamingtider aldri kommer til å skje igjen.
I 1984 møtte Def Leppard sin største utfordring. Året før hadde «Pyromania» blitt en braksuksess i USA, (også denne skulle selge til diamant) og markedet skrek på en oppfølger så fort som mulig – dette var den gang det ikke var uvanlig at band ga ut ny skive hvert år. Men så går trommis Rick Allen hen og mister venstrearmen i en bilulykke. Hva gjør man da? Sier ‘Sorry mate – that’s rock’n’roll!‘, får seg ny trommis og peiser på videre mens jernet er varmt? Ikke Def Leppard. Bandets kjerne, med Allen, Joe Elliott (vokal), Rick Savage (bass) og Steve Clark (gitar) hadde holdt sammen siden før de var gamle nok til å kjøpe øl, og samholdet var (og er) sterkt. Med hjelp av moderne teknologi lærte Allen seg å spille på en ny måte, og årene de brukte i studio sammen med Mutt Lange, kostet så mye penger at de måtte selge fem millioner eksemplarer av skiva bare for å gå i null.
Skiva fikk en trang fødsel, og lå an til å bli en moderat suksess – de første singlene «Women» og «Animal» toppet ingen lister, selv om de snek seg inn på Topp 10. Men så, åtte måneder etter at skiva er ute, blir plutselig «Pour Some Sugar On Me» en monsterhit i statene, og baner vei for en eventyrhistorie av dimensjoner, og på tampen av 80-tallet var Def Leppard kanskje verdens største band. De fleste av oss kjenner nok hver eneste låt på denne skiva ut og inn, og det er vel ikke mye som ikke allerede er sagt om den. Den satte en helt ny standard, og kopieres den dag i dag. Samtlige låter på side 1, samt tittelsporet, har sikkert blitt spilt på så godt som samtlige av Def Leppards konserter siden.
I anledning 30-årsjubileet er skiva nå sluppet i flere utgaver, fra en enkel remastret utgave, dobbel vinylutgave, til en trippelversjon med to CDer med bonuslåter, og alle boksers mor – en 7-discs utgave med flere bøker og plakat. Den koster flesk, men den er verdt det, for her er det ikke spart på noenting, og det er tydelig at noen har lagt både hjertet og sjela i dette. Utenom fotobøker, essays og en miniversjon av turneprogrammet for «Hysteria»-turneen (som også stoppet innom Skedsmohallen i mars 1988), er det altså syv discer; fem CDer og to DVDer. Vi har en remastret utgave av skiva, som du ærlig talt ikke hører så mye forbedringer på – men den hadde jo sensasjonelt god lyd i utgangspunktet, og har tålt tidens tann meget bra, i motsetning til de fleste andre skiver fra 80-tallet! Vi har videre to CDer med B-sidene fra de syv singlene fra skiva, hvor det er fire studiolåter, tre livelåter, seks såkalte radio edits, og seks utvidede remix-versjoner fra 12″-singlene – et gufs fra 80-tallet jeg er glad er et tilbakelagt stadium! Videre har vi to CDer med lydsporet fra livekonserten «In The Round In Your Face» som ble sluppet på VHS i 1989 og på DVD 12 år senere. Til slutt får vi to DVDer; en med musikkvideoene til de syv singlene samt opptredener på «Top Of The Tops», og en DVD med den høyst underholdende dokumentaren «Classic Albums: The Making Of Hysteria».
Skal man være kritisk, kan man alltids påpeke at fansen har allerede det aller meste av dette materialet, fra singler, samlealbum og DVDer, men det kan man jo si om de fleste bokser. Dette er ikke først og fremst beregnet på semi-fans som kun har hørt hitsinglene, og hardcorefansen ville kanskje gjerne hatt noe eksklusivt materiale her – det hadde for eksempel vært særs interessant å omsider få høre opptakene fra de mislykkede innspillingene med Jim Steinman i produsentstolen. Men dette er like fullt en fantastisk nyutgivelse, som ga et kjærkomment påskudd for et dybdedykk i en av de aller beste, største og viktigste skivene fra 80-tallet. »
6/6 | Geir Amundsen
Utgivelsesdato: 04.08.2017
Les også: Def Leppard – en titt i discokula med Vivian Campbell