Torsdag 9. november 2017
Det var all grunn til å frykte en halvhjertet nostalgiaften hvor gamle menn spiller oppbrukte låter fra 70-tallet på autopilot da veteranene i legendariske Deep Purple kom på besøk. Det har gått 3,5 år siden sist, og Oslopublikummet svarte med å stille mannsterke og fylle Spektrum til randen – her var det ikke mange ledige seter, i motsetning til de siste par gangene. Dette kan kanskje skyldes at Purple nå i år har levert sin beste skive siden Ronald Reagan var president, men vi heller mer mot forklaringen at dette har blitt antydet å være en avskjedsturne og en siste mulighet til å ta farvel med våre gamle helter på scenen i hvert fall. Og gamle helter er de utvilsomt – snittalderen er nå 69 år, og til neste år har bandet faktisk 50-årsjubileum.
Bandet kjører useremonielt i gang med «Time For Bedlam», åpningssporet på deres siste skive «Infinite», men lyden hadde ennå ikke satt seg i Spektrum, for det låt ikke bra til å begynne med – men det kom seg veldig etter hvert. I disse dager står og faller en Deep Purple-konsert på stemmen til Ian Gillan, og setlisten preges også av hva han er i stand til å synge. Han har blitt flinkere til å ta hensyn til hva han er kapabel til, og prøver ikke lenger å nå toner som han ikke har sjanse på, slik han gjorde på 90-tallet. Og derfor har f.eks en låt som «Child In Time» forlengst blitt eliminert. Ingen forventer at en mann på 72 år skal synge like bra som han gjorde som 27-åring, så Gillan skal få godkjent, selv om han er en skygge av sitt gamle selv. Hva han babler om mellom låtene, er det de færreste som får med seg – han har alltid vært en mester på å lire av seg uforståelig sludder og vås som introduksjoner. Og på alle de nye låtene står han kledelig fremoverbøyd, med blikket stivt festet på tekstarkene på gulvet foran seg.
Resten av bandet leverer som alltid solid – Ian Paice og Roger Glover groover godt og ser ut til å kose seg, nykomlingen Don Airey på keyboard får massivt spillerom og stjeler tidvis showet, og guttungen Steve Morse (63) er en tidvis magisk gitarist med en unik flytende solostil. At de Blackmorofile har sine innvendinger er forståelig, for Morse gjør låtene på sin måte nå, og prøver ikke engang å kopiere Blackmores originale soloer – og etter 23 sammenhengende år i bandet har han kanskje gjort seg fortjent til det.
Vi får tidlig servert tre godbiter fra tidlig 70-tall i form av «Fireball», «Bloodsucker» og «Strange Kind Of Woman» før et segment med nyere låter. «All I Got Is You» ble denne kvelden fremført for kun tredje gang, men her kunne man virkelig ane ekte spilleglede på scenen – og låta er skapt for å fremføres live. Med unntak av fire låter fra «Infinite», var «Uncommon Man» (fra «Now What!?») den eneste låta fra Steve Morses periode i bandet – og ble tilegnet salige Jon Lord, som vandret heden for fem år siden.
Den siste halvtimen ble en ren hitparade, med de to 80-talls gromlåtene «Knocking At Your Back Door» og «Perfect Strangers» kun avbrutt av nok en keyboardsolo, syv minutter lang denne gang, men Airey tok seg i det minste bryet med å slenge inn litt opptil flere anerkjennende nikk til Edvard Grieg underveis. Roger Glover vågde seg over på høyresiden av scenen under «Space Truckin» og rocket løs, mens under den uunngåelige «Smoke On The Water» hedret publikum bandet med den største hyllest et band kan få i 2017 – ved å kollektivt dra opp mobilene og bli stående helt stille og stirre på den lille skjermen mens de filmer. (Jeg savner egentlig den tida da publikum gikk bananas når band spilte sine største hits…)
Selvsagt ble det et par ekstranumre – bandets første hit «Hush» med en utvidet keyboard og gitarduell, før Roger Glover fikk sjefe litt med en kort bassolo som gikk over i finalen «Black Night» – og det er jo et tankekors at det er Deep Purples to mest simplistiske låter som slår best an blant publikum.
Så joda, til tross for at alderen (og gikta, i Steve Morses tilfelle) begynner å gjøre seg gjeldende, så var dette en riktig trivelig aften – de gnistret mer nå enn ved de siste par besøkene, og så oppriktig ut til å hygge seg, selv om de har fremført halvparten av disse låtene godt over tusen ganger. Et godt voksent publikum lot også til å kose seg. Hvis dette var det siste vi så av Deep Purple i Norge, så gikk de i det minste ut med flagget noenlunde til topps.
4,5/6 | Geir Amundsen
Foto: Arash Taheri
