Torsdag 31. august 2017
Jeg har akkurat har sett det mildt sagt overraskende liveklippet av Muse med en tilbakevendt Brian Johnson fullstendig smashe Back In Black og fått gåsehud igjennom klærne, og det satte konteksten for denne torsdagskvelden hvor AC/DC-historiens litt mindre etablerte vokalist Dave Evans sto for underholdningen backet av våre helt egne Barbed Wire. En konkurranse de var dømt til å tape, men det kunne da bli en trivelig aften allikevel?
De åpnet med de to eneste låtene han har blitt festet på tape med sammen med legendene, nemlig «Can I Sit Next To You, Girl?» og «Rocking In The Parlour» og showet var i gang. Presis på tiden, så ingen rockestjernenykker der i hvert fall. Hvilket var veldig greit, for det var et tilnærmet folketomt Hard Rock Café som tok imot den falne helten – og jeg satt konstant med følelsen av en skyhøy danskebåtfaktor over det hele fra første stund. Om det var på grunn av historikken til Dave Evans eller ikke vet jeg ikke, men den var nå der. Bandet låt for øvrig fint og tett, sett bort ifra et par sjarmørfeil i starten, og lydmannen hadde også en særdeles god dag på jobb. Noe én fant det for godt å kommentere mellom så å si hver eneste låt. Kudos skal gis der kudos fortjenes, så absolutt – men det får da være måte på.
En helt passe lang spilleliste ble presentert, ikke overraskende godt representert av Bon Scott-æraen til AC/DC, og det var også nettopp disse som like lite overraskende skapte mest/minst dårlig liv blant de fremmøtte. Hvorfor etterfølger Brian Johnson ble fullstendig utelukket kan bare gudene vite.
Etter fire-fem låter begynte det faktisk å strømme noen flere folk til tilstelningen, noe som så ut til å smitte over på både band og frontfigur, og stemningen var om ikke elektrisk så i hvert fall grei. Vil strekke ut en ekstra skål til sologitaristen i bandet som utstrålte skyhøy energi og karisma konserten igjennom og avleverte noen feiende flotte solopartier som alene løftet kvelden et lite hakk. Ut en tur i publikum tok han seg også underveis, og hilste til og med på undertegnede, men mangelen på problem med å komme seg bakerst i lokalet hvor nettopp undertegnede befant seg ga mer et enda klarere bilde av hvor glissent det var der.
Cirka halvveis ut i settet gikk Dave Evans av scenen for å ta seg en liten pause mens Barbed Wire kjørte showet selv for et par låter. Ikke et sjakktrekk, for da så brorparten av publikum sitt snitt til også å få seg en liten pause – og brorparten av disse igjen kom aldri tilbake. Kan ikke med hånda på hjertet si at bandets eget materiale var noe særlig å henge seg opp i heller.
Men da stjerna for kvelden kom tilbake igjen var det tydelig at de hadde spart kruttet til slutt, for her fikk vi de største AC/DC-klassikerne for kvelden nærmest på rekke og rad, «Long Way To The Top (If You Wanna Rock And Roll)», «T.N.T.», «Highway To Hell» (med NULL respons ved presentering), «Let There Be Rock» og «Whole Lotta Rosie». Dog var det en og annen selvkomponert låt her og der, men de forsvant fort ut i forglemmelsen idet de var ferdige. Ironisk nok var det starteren til sett to som var høydepunktet på hele kvelden. Ironisk fordi det var den eneste låta uten noen som helst tilknytning til de australske legendene under hele kvelden, nemlig «House Of The Rising Sun» i en meget bra versjon. Der kan du fortsette å hente inspirasjon Dave. La AC/DC gjøre sin egen greie så kan du heller omsider rive av plasteret og begynne der. Et lite tips fra undertegnede.
Man skal spille i et ubeskrivelig ræva band hvis ikke en kveld bestående av enten ren AC/DC eller AC/DC-lignende låter skal bli bra og underholdende, og det var overhodet ikke et problem viste det seg tidlig. Noe skurr i starten var det som nevnt, men ikke verre enn at det lot seg overse. Evans virket oppriktig blid og fornøyd – et meget glissent oppmøte til tross. Flink til å snakke med publikum mellom låtene var han og, selv om responsen tilbake var så å si fullstendig fraværende, bortsett fra et par kommentarer her og der som jeg ikke hørte hva dreide seg om. For å si det litt kulørt; Hadde jeg sett nøyaktig det samme showet med god promille på akkurat danskebåten en fuktig fredagskveld i stedet for det vanlige dænsebændet hadde jeg nok kost meg glugg i hjel. Så later jeg som om jeg ikke fikk med meg floskler som at han valgte bort et A4-liv for å gjøre akkurat det her – å spille coverlåter av bandet han fikk sparken fra for snart 50 år siden, foran 30-40 stykker med et møysommelig utvalgt norsk band altså, og at Bon Scott ikke ville ha hatt noe imot at Dave sang låtene hans ettersom Bon hadde sunget på låtene til Dave. Ikke helt sammenlignbart kanskje?
Forresten; Den siste var så til de grader utafor at den trekker ned litt allikevel.
3,5/6 | Sven O. Skulbørstad
Foto: Geir Amundsen
