Torsdag 15. juni 2017
I løpet av Dare’s snart 30-årige eksistens var dette såvidt meg bekjent førstegangsbesøket i hovedstaden, til tross for at de har spilt mye rundt Norge, med et besynderlig fokus på Lofoten, nærmere bestemt Leknes, hvor de tilsynelatende er større enn U2. Og denne torsdagen i Oslo var også nærmest å regne for en oppvarmingsjobb for to utsolgte helgekvelder i Lofoten.
Starten på konserten var mildt sagt illevarslende. Lyden var så ille at man knapt kjente igjen hvilken låt bandet spilte, feedbacken lå som et vått teppe over rommet, basslyden hørte mer hjemme i Motörhead, og bandet var tydelig ukomfortable med situasjonen. Så ukomfortable at etter to låter gikk de til det radikale skrittet å ta en fem minutters timeout mens lydproblemene ble, om ikke rettet, så i hvert fall forbedret, til noe levelig. Og det viste seg å være et smart trekk. Lyden var fortsatt grøtete, og mange detaljer og nyanser i musikken forsvant i tåkeheimen, men det ble likevel en meget underholdende konsert hvor stemningspila kun pekte oppover etter å ha startet i bånn.
Frontmann Darren Wharton er det selvsagte midtpunkt – det er tross alt hans band og hans låter – og han synger stadig like sterkt og solid som han alltid har gjort. Nå krever riktignok ikke de fleste Dare-låter et vokalt spennvidde på fire oktaver for å kunne levere, men de høye tonene på refrenget på «Abandon» for eksempel, satt som en kule. Resten av bandet gjør en solid jobb, og vi må trekke frem gitarist Vinny Burns for ekstra heder og ære. Mannen har en nerve og følelse i spillet sitt som gjør at jeg nærmest setter ham i klasse med storheter som David Gilmour, Steve Rothery og Gary Moore. En av rockens mest undervurderte gitarister utenfor den indre krets. Og for tusenvis av fans er det kombinasjonen av Darrens stemme og låter og Vinnys gitar som er Dare.
Kveldens setliste hviler tyngst på deres nyeste opus «Sacred Ground» i første halvdel av konserten, (og siden det er bred enighet blant fansen om at det faktisk er en av deres beste utgivelser, løfter det stemningen i salen) og noe overraskende er det hele fem låter fra 2004-skiva «Beneath The Shining Water». Kremlåter som «Silent Thunder» er alltid en fryd å høre, selv om det keltiske partiet mot slutten fullstendig druknet i lydgrøten. Et forventet innslag med en uventet twist var en egen og særdeles keltisk versjon av Thin Lizzys «Emerald», bandet som en 17-årig Wharton ble innlemmet i som keyboardist, og spilte på deres tre siste studioskiver. (Skal vi tippe at mamma Wharton var en smule bekymret da guttungen la ut på turne sammen med heroinulvene Phil Lynott og Scott Gorham!?) Og den siste halvtimen var en ren parademarsj med først to låter («Wings Of Fire» og «We Don’t Need A Reason») fra hardrockskiva «Blood From Stone» (1991) før de avsluttet med halve debutskiva, AOR-klassikeren «Out Of The Silence». Og det var en fryd å høre godbiter som «Into The Fire», «The Raindance» og Whartons hyllest til sin mentor Phil Lynott, «King Of Spades».
Til tross for en særs ustødig start, leverte bandet så til de grader, og den siste timen var det full allsang, armer i været og høy stemning inne på et varmt og klamt Hard Rock Cafe. Hadde det ikke vært for lydproblemene, hadde denne konserten stått som en bunnsolid femmer (sekseren er som kjent nærmest uoppnåelig), men all heder og ære til Darren & the Boys. Velkommen tilbake.
4,5/6 | Geir Amundsen
Foto: Geir Kihle Hanssen
