Fredag 08.mars 2019
Fredag var det AOR-fansen sin tur å ha en høytidsaften i Oslo, og det var utsolgt på Olsen På Bryn lang tid i forveien da engelske Dare og svenske Degreed skulle ha konserter. Først ut var naturlig nok svenskene, som det neppe var mange i publikum som hadde noen dypt kjennskap til fra før. Degreed har holdt på i over ti år og gitt ut fire skiver, sist med en selvtitulert i 2017, og stilen kan vel kalles melodiøs hardrock, flere hakk skarpere i kantene enn Dare, som de aller fleste var her for å se. Men dette var absolutt tøffe greier som Oslopublikummet satte pris på. Fengende låter med store allsangrefrenger, og en overraskende cover av «Captured By The Moment», fra ex-Journey-vokalist Steve Perrys første soloskive. Vokalist/bassist Robin Ericsson gjorde en solid innsats, og vi måtte si oss imponert over de tostemte sololøpene til keyboardist Micke Jansson og keyboardist Daniel Johansson. Skivene skal nærmere sjekkes ut (selv om undertegnede faktisk anmeldte 2015-skiva «Dead But Not Forgotten» til en femmer), og selv om de bare hadde en halvtime disponibelt, fikk nok Stockholmarna mange nye venner i går kveld. 4/6
Men det var Dare som folk hadde kommet for å se. Det var fullt hus da Darren Wharton & co gikk på scenen – og greit nok; hvis du ikke trekker fullt hus på lille Olsen etter å ha gitt multiple skiver over tretti år, så bør du virkelig revurdere karrieren din. Og dette var det aller minste stedet Dare har spilt siden før de hadde gitt ut debutskiva si. Men Dare-fansen er et særs takknemlig publikum (selv om et irriterende stort antall tilsynelatende ser mesteparten av konserten gjennom mobilskjermen), og stemninga var høy fra første låt; «Home» – åpningslåta fra 2016-skiva «Sacred Ground» som gjenetablerte det klassiske Dare-soundet, mye takket være hjemvendte gitarist Vinny Burns. Han gjør kanskje ikke så mye ut av seg på scenen, men han har et unikt sound på gitaren, og spiller med en sjel og feeling som salig Gary Moore ville applaudert.
Ellers dreier mye seg selvsagt om Darren Wharton, kanskje rockens blideste og koseligste mann. Han har et konstant smil og ser ut til å ha sitt livs opplevelse i samfulle 90 minutter – det gjelder forøvrig hele bandet. Sjelden ser man så god og jovial stemning mellom bandmedlemmer på en scene. Det er smil og latter over hele linja, Wharton henter øl til resten av bandet og legger stadig armen om skuldrene til Burns og bassist Nigel Clutterbuck, hvis spastiske ansiktsuttrykk også er stor underholdning underveis. Topp stemning på scenen smitter alltid over på publikum i salen, og i dette tilfellet var publikum allerede i godlune.
Settlista var nok i overkant dominert av de nyere skivene hvis du ikke har satt deg inn i de – men det hadde de fleste i dette publikummet, som tok imot låter som «Days Of Summer» og «Silent Thunder» som om det var tidenes største hitlåter. Midtveis fikk vi en hyllest til Whartons gamle mentor fra Thin Lizzy, Phil Lynott, i form av Dares tilbakelente versjon av «Emerald». For de fleste var nok høydepunktet den siste halvtimen, da vi gikk tilbake til de to første skivene. Først med bandets kanskje hardeste låt «Wings Of Fire», og deretter med «We Don’t Need A Reason» – begge fra «Blood From Stone» (1991). Oppløpssida var en ren sjarmøretappe hvor vi fikk halvparten av AOR-klassikeren «Out Of The Silence», Dares debut fra 1988. «Abandon» tar allsangen til nye høyder, «Into The Fire» og «The Raindance» likeså. Darrens hyllest til Lynott «King Of Spades» er en av bandets aller beste låter, og gjøres nå i en medley med instrumentalpartiet fra «Black Rose», før de avsluttet med «Return The Heart».
Solid innsats fra hele bandet, og Darren Wharton synger bedre enn noensinne – han har kanskje ikke fem oktaver å gå på, men han har en inderlig sjel og varme i stemmen som ingen vokalpedagog kan lære deg. Et tidvis stygt og sprengt lydbilde, i hvert fall fra vår plass langt frem i salen, trekker ned, og vi skulle aller helst ha sett Dare på en større scene foran et større publikum – det har de virkelig fortjent. Absolutt alle koste seg på Bryn i går. (Har vi intervju med Darren Wharton i neste nummer? Seff!) 5/6.
Tekst: Geir Amundsen
Foto: Anne-Marie Forker
