Frontiers
Sist gang vi hørte ifra denne gjengen her klokker vi tilbake til tidlig 90-tall, hvor 80-tallet ikke helt hadde dødd ut riktig enda, og det gjenspeiltes ganske så kraftig i populærmusikken på den tiden. Sjølve herr Reed har gitt ut en del solomateriale siden dess, og har holdt seg i geskjeft på den måten – blant annet ved litt samarbeid med en viss Nuno Bettencourt hist og pist.
Men nå var det på tide med ny musikk under fanen Network, og det er smått imponerende at han har klart å samle nøyaktig samme gjeng som ga ut siste skive sammen for 25 år siden. Det første som slår en er at det er et langt mer voksent band som spiller sammen her, og det skulle vel strengt tatt bare mangle. Borte er funk-møter-hårspray-kollasjen de hadde i hine hårde dager, og inn har de fått et ganske variert, behagelig og avslappet låtmateriale. Men fortsatt funk-basert og groovy.
Et lite problem her er at skiva begynner ganske så slapt – jeg får liksom hverken trampefot eller diggenakke av de to første kuttene «Divided» og «The Brave», selv om det grooves over en lav sko. Det er absolutt ikke dårlig – bandet spiller tight som fy, og Dan Reed synger som om han aldri har gjort noe annet. Men det bare svinger ikke helt, og lyden er litt døll synes jeg. Jeg tar meg i å tenke at dette blir lange 40-45 minutter hvis resten av skiva er sånn og.
Men det skjer et eller annet i tredje kuttet «Infected» – her begynner ting virkelig å sitte og svinge langt mer samtidig som lyden blir vesentlig kulere – og det er en helt annen innlevelse av samtlige involverte enn hva gjelder de to foregående, produsenten inkludert. Jeg kan ikke sette fingeren på akkurat hva forskjellen er, men noe er det helt klart. Her låter de kule, og det er en tøff og tung funkrocklåt de presenterer her.
Heldigvis fortsetter de i samme spor på resten av skiva, og den får et fantastisk løft. Mine personlige høydepunkter er nok «Save The World», ei lita funk/ska-perle, og «Eye of the Storm».
Etter at skiva setter seg fra tredje kutt lander den på et rimelig solid terningkast. Det svinger noe voldsomt av gjengen herifra og ut, og det er interessante låter med budskap vi får presentert her. Det er helt klart meget habile musikere vi har med å gjøre, og sjefen sjøl synger akkurat så fint og pent som seg hør og bør til denne typen musikk. Skulle de ha kutta bort de to første ville faktisk sluttproduktet blitt enda hakket bedre, men sånn ble det da ikke. Men uansett – trampefot og diggenakke til 11 av 13 låter er da absolutt godkjent og vel så det. Det er faktisk veldig bra. (Intervju med Dan Reed her!)
4.5/6 | Sven Olav Skulbørstad
Utgivelsesdato: 03.06.2016