Søndag 4. mars 2018
Året er 1755 og Lisboa opplever det som er et av historiens dødeligste jordskjelv. Dette er temaet på Moonspells seneste album, og det er i hovedsak dette vi får servert på Vulkan denne søndagen. Nå er det lenge siden jeg har sett portugiserne og jeg blir kjapt imponert over hvor bra liveband dette er. Moonspell spiller i en time, noe som egentlig kan anses som en co-headliner fremfor en oppvarmingsjobb. Nå sto jeg litt på siden og opplever lyden som god, men ikke fantastisk. Det er ingenting og si på fremførelsen i hvert fall og vokalist Fernando Ribeiro har godt publikumstekke og jeg noterer meg også bassist Aires Pereiras spilleglede.
Som sagt er seneste albumet «1755» hovedfokuset og det er kun tre av skivas ti spor som ikke presenteres på Vulkan. Moonspell gjorde en runde for en tid tilbake med eldre låter for å sette et lite punktum for det som engang var. Dette forhindrer dem heldigvis ikke i å fremføre «Opium, Awake!» og «Full Moon Madness» fra «Irreligious» og selvfølgelig «Alma Mater» fra «Wolfheart». Uten å ha satt meg inn i «1755» opplevdes låtene så fete at det ble en tur i merchboden for en vinyl med hjem. Dette er nest siste stopp på en nesten to måneders lang turne og denne reisen har i hvert fall gjort Moonspell godt. 5/6
Da er jeg litt mer usikker på om to måneder på veien har gjort engelske Cradle Of Filth like godt. Flere av konsertene har vært utsolgt og det er ganske trangt på Vulkan også. Nå er det egentlig ikke noe å si på fremføringen her heller, men det er spesielt pipehylene til Dani Filth, som jeg i utgangspunktet sliter med, som denne turen har tæret på. Spesielt i annonseringen av låtene, som selvsagt må hyles, forsvinner stemmen. Da vil jeg heller anbefale å holde stemmeleiet nede, for det synes jeg fungerer bra. På den annen side kan en ikke gå fra en CoF konsert og si det har vært monotont.
Cradle Of Filth ga ut sitt seneste verk «Cryptoriana – The Seductiveness Of Decay» i september og er grunnlaget for denne turneen. Jeg ga plata ålreit kritikk og det overrasker meg at det kun spilles to låter herfra, den første, «Heartbreak And Seance», som nummer fire i settet. Den andre, «You Will Know The Lion By His Claw», avslutter det ordinære settet. Det har blitt mange skiver på Dani & Co, men jammen er de fleste av dem representert. Da overrasker det meg kanskje like mye at debuten er ignorert, men jeg kan uansett nevne låter som «Dusk And Her Embrace», «Bathory Aria», «Nymphetamine» og «From The Cradle To Enslave» av det vi sår servert denne drøye halvannen timen.
Lyden her er mer massiv enn hos Moonspell og folk koser seg og synger med. At jeg er kritisk til Danis stemme blir nok sett på med morske øyne i denne settingen. Derimot storkoser jeg meg med å se på gitaristene. Her er det blitt plukket fra øverste hylle og spesielt Ashok har en jævlig leken stil jeg liker, men for all del, det var mye god briljering fra Rich Shaw også. Men jeg må få lov til å trekke litt på smilebåndet når jeg ser Dani og keyboardist/vokalist Lindsay Schoolcraft har boots med så høye såler at de sliter å gå ned scenetrappa. Nei, Dani, må på med fotformsko når man har passert førr vet du. Og vitsen om at det er søndag og nordmenn er så rolige for at vi har vært på søndagsskolen er vel egentlig morsom kun en gang. Kanskje to.
For all del, Cradle Of Filth er proft som bare det og jeg kan ikke påpeke det gjøres mye feil denne kvelden. Men det blir uansett Portugal – England 1-0 på Vulkan denne marskvelden. 4/6
Ronny Østli
Foto: Arash Taheri
