Tirsdag 6. juni 2017
Tirsdag 6/6 entret Coheed and Cambria Rockefeller foran ca. 560 personer for å spille sitt kanskje mest kjente album, ”Good Apollo I’m Burning Star IV, vol.1 – From Fear Through the Eyes of Madness” fra start til slutt – 12 år etter at albumet kom ut i 2005. Jeg har på følelsen av at det er litt ”in” for band å spille gamle album i sin helhet for tiden, med noe varierende hell. Denne kvelden var det altså Coheed and Cambrias tur til å prøve seg, og jeg synes dette fungerte mye bedre enn mange andre forsøk jeg har hørt.
Helt fra vi entret Rockefeller var det tydelig at musikken ville stå i sentrum, scenen var enkelt satt opp, med et litt opphøyd trommesett. Bak var det et stort Coheed and Cambria bakteppe, ingen fancy skjermer eller lignende som lett kan stjele oppmerksomheten fra bandet. Dette var første konsert på deres Europaturné, etter at de hadde turnert USA en stund.
Etter den forhåndsinnspilte introlåta kom frontmann Claudio Sanchez på scenen og spilte låta «Always & Never» som en form for intro nummer to før showet virkelig begynte med kveldens hardeste låt, «Welcome Home». Etter dette gikk det slag i slag til det plutselig var ferdig, en time og 30 minutter senere.
Dette var virkelig en hyllest til den originale skiva, og veldig lite var forandret fra albumet bortsett fra noen vokallinjer som vokalist Sanchez valgte å legge ned i et noe mer behagelig leie for å spare litt på stemmen. I mine øyne er dette en god ting da han tidligere har hatt en tendens til å slite seg ut mot slutten av show, denne gangen var han virkelig på topp fra start til slutt!
En annen som virkelig hadde dagen til tross for noe dårlig lyd var bassist Zach Cooper. Stødig som få og med et upåklagelig samarbeid med trommis Josh Eppard. Dette kom spesielt godt fram i kveldens eneste forlengede solo i avslutningslåta ”The Willing Well IV: The Final Cut”, hvor nevnte Cooper og Eppard spiller frem og tilbake, mot hverandre og med hverandre. Resultatet er noe av det tøffeste jeg har hørt på veldig, veldig lenge. Om man ikke har opplevd Coheed and Cambria live så er trommeslager Josh Eppard alene en grunn til å sjekke ut bandet. Først og fremst er han en veldig god trommeslager, men han har også en evne til å vise sann spilleglede. Vel verdt å sjekke ut både for trommeslagere og musikkelskere!
Etter at hovedsettet var ferdig og platen var spilt fra start til slutt begynte den svakeste delen av showet, nemlig de tre ekstranumrene. Først kom en låt fra det nyeste albumet, etterfulgt av to eldre låter. Det var ikke nødvendigvis låtene som ødela, bandet spilte sangene upåklagelig, men teknikerne skrudde plutselig opp lyden sånn at nyansene i musikken druknet i en form for grøt som var direkte vond å høre på. Dette var virkelig synd da lyden ellers var noe av det bedre jeg har hørt på en god stund, selv med for lite bass og litt lite lyd når Sanchez hadde solo.
Selv om bandet som helhet var på topp denne kvelden kan det samme dessverre ikke sies om gitarist Travis Stever som hadde en ganske så middelmådig dag på jobben. Det handler ikke direkte om at han spilte så mye feil, men mer om holdningen på scenen. Stever var tydelig opprørt gjennom store deler av showet, noe som toppet seg i siste låt av hovedsettet da han tydelig står og banner mot gitarteknikeren. Mye av dette kan forsvares med at Stever fikk to gitarer etter hverandre som ikke var skikkelig stemt, samtidig som mikrofonstativet ikke var festet skikkelig. Men jeg syns det er merkelig at en så rutinert gitarist som Stever ikke greier å legge dette bak seg og gi publikum det showet et betalende publikum fortjener.
Ser man bort fra en litt småirritert Stever og noe dårlig lyd på bass og sologitarist så var dette en godt over gjennomsnittet konsert der Coheed and Cambria virkelig greide å hedre sitt kanskje mest kjente og kjære album. Jeg føler de kom styrket ut av deres dykk i gammelt materiale. Selv om det var noen småting som gjerne skjer på første konsert på en turné ga de alt og greide virkelig å sette fyr på et nesten fullsatt Rockefeller.
4/6 | Aksel Sandvik
Foto: Geir Amundsen
