2. og 3. juni 2017 @ Garage, Bergen
Norsk progrock lever i beste velgående! Det fikk vi beviset på i Bergen, da vi ble invitert til den helt ferske Close To The Rain festivalen på utestedet Garage. Vi ble presentert for flere relativt nye og spennende prosjekter, i tillegg til noen favoritter med litt lengre fartstid i miljøet. Det var Apollon Prog og Karisma Records som sto bak arrangementet, og naturlig nok var de fleste band som spilte signert til en av disse.
Tekst og foto Terje Embla
Suburban Savages
Det er ikke lett å plukke ut ett høydepunkt fra en festival med så mange gode band på plakaten, men Trond Gjellums Suburban Savages var nok helgens store overraskelse for undertegnede. Et utrolig samspilt og lekent band som utfordrer både seg selv og publikum, uten å rote seg helt bort i sitt eget univers. Trond spilte også trommer for det instrumentale og krautinspirerte Weserbergland, som også var et av helgens mest spennende innslag. Det var tydeligvis flere som lot seg imponere, for hele esken med debutskiver forsvant fra merchbordet omtrent før bandet gikk av scenen.
Weserbergland
Helinstrumentalt ble det også med Arild Brøters Pymlico, et band som ser ut til å spille seg bedre og bedre for hver konsert de gjør. Låtene fra den nyeste plata “Meeting Point” er nok de som fenger best, og når de avslutter settet – som seg hør og bør på en progfestival – med en liten Genesis-flørt, da har de selvfølgelig hele publikummet med seg.
Pymlico
Bjørn Riis begynner å få seg et ganske stort navn innenfor progmiljøet, både her hjemme og ute i verden. Og med et rykende ferskt og kritikerrost album i bagasjen, imponerte han stort både med solobandet sitt på fredag, og igjen med sitt gamle band Airbag på lørdag.
Bjørn Riis
Nå som Airbag ikke lenger har med seg keyboardmester Jørgen Hagen, og det faktum at de deler nesten samme besetning for tida, er det mindre og mindre som skiller disse to prosjektene fra hverandre. Og man kan lure på om det er rom for begge på en og samme festivalplakat. Men denne kvelden bekreftet de virkelig sin plass, med et sett bestående av det beste og mektigste fra de siste skivene, og når de avslutter med en godt rocka versjon av klassikeren “Homesick”, var jeg godt fornøyd med å få en dobbel dose Riis.
Airbag
Keyboardist for Bjørn Riis’ soloband er Simen Valldal Johannessen, og han entret også scenen med sitt eget band Oak. Jeg har blitt ordentlig glad i debutskiva deres “Lighthouse”, og denne kvelden fikk vi i tillegg til et knippe låter derfra, også servert noen rykende ferske låter som lover meget godt for en sterkt etterlengtet oppfølger. Det er herlig melodiøst og melankolsk, og med et unikt og personlig uttrykk, mye takket være Simens spesielle og behagelige vokal.
Oak
En litt forsinket døråpning på fredagen resulterte i at kvelden ble litt vel lang, og klokka nærmet seg halv tre da headlineren Wobbler takket for seg. Og da har man ikke mye futt igjen i kroppen etter en lang dag med både jobb og reise i forkant av festivalen. Men med Wobbler på scenen, lar man seg likevel rive med. Med føttene godt plantet i progrockens gullalder på det tidlige 70-tallet, hører man godt inspirasjonskilder som King Crimson og Gentle Giant ligge i bakgrunnen. Men de har allikevel klart å utforme sin egen vri på det hele, og det låter så helstøpt at man ikke skulle tro de spilte så sjeldent live som de gjør.
Wobbler
Det ble veldig sent også på lørdagen, og headlineren Magic Pie gikk ikke på scenen før halv to, og da hadde desverre mange tatt med seg merchposen og funnet senga. Men all respekt til bandet, om de var like slitne og trøtte som oss som var igjen i salen, så syntes det i hvert fall ikke. Profesjonelt gjennomført av et band med veldig mye talent og god teft for det melodiøse selv når de strekker låtene ut til det maksimale.
Magic Pie
Sene tider er også det eneste jeg har å utsette på festivalen, som ellers var utrolig godt gjennomført. Jeg håper det blir litt tidligere døråpning, og litt mer rom for forsinkelser, på neste års festival som er planlagt til 8. og 9. juni neste år. Om de også trør til med noen litt større utenlanske band på plakaten, har jeg ingen problemer med å se for meg at Close To The Rain på sikt kan bli en av Europas ledende festivaler innen denne smale sjangeren vi kaller prog.