Mandag 12. mars 2018
For første gang siden det bitre bruddet med The Black Crowes er Chris Robinson tilbake i Norge, og han har ikke ligget på latsiden siden han dannet sitt nye band Brotherhood. Fem skiver pluss to EPer og tre liveskiver har det blitt på seks år, samt en nærmest intens turnévirksomhet med over hundre konserter i året. De har kuttet ut plateselskap og forholder seg nå direkte til fansen, med de fordeler og ulemper det medfører – de har større fortjeneste på de skivene de selger, men skivene er ikke så lett tilgjengelige. Det er liten sjanse for å tilfeldigvis bli eksponert for dette bandet, de fleste av dagens fans har vært nødt til å aktivt oppsøke musikken deres. Og brorskapet har aldri spilt i Norge før, så det var spennende å se hvilket publikum som skulle dukke opp på Rockefeller denne gufne mandagskvelden.
For hvis du kun var fan av The Black Crowes på 90-tallet, og dukket opp på Rockefeller og forventet gjenhør med «Remedy», «She Talks To Angels», «Hard To Handle» og «Jealous Again», så var det stor sjanse for at du gikk forvirret og skuffet ut ifra lokalet. Chris Robinson har for lengst kuttet alle bånd til The Black Crowes og sin bror Rich – han nekter arrangører å markedsføre konsertene med «ex-The Black Crowes», fordi publikum ikke skal forvente seg låter fra den epoken. Musikken er heller ikke den lystige rock’n’rollen som The Black Crowes sto for på 90-tallet, men hvis du hang med på 2000-utgivelsene «Warpaint» og «Before The Frost…», så kunne du helt klart se hvilken retning det bar i. Og den kursen er bare tatt enda lenger ut med CRB – her er det lange improviserte partier godt inspirert av The Grateful Dead, americana, blues, country og soul, sentrert rundt Chris Robinsons lidenskapelige og karakteristiske stemme.
Klokken var bare 20:15 da et skjeggete fugleskremsel og hans fire like skjeggete kumpaner entret scenen for en velsignet tidlig konsertstart – men som vi skulle oppdage, betød ikke det at konserten var tidlig ferdig. Som forventet besto setlista hovedsakelig av CRB-materiale samt covere av gamle klassikere fra Stones til Carl Perkins. (Men «Like A Tumbleweed In Eden» fra Chris Robinson & New Earth Muds ene skive var et høydepunkt!) Vi snakker her om et band som inkludert covere har nærmere 200 låter på repertoaret, og som aldri spiller samme låter to kvelder på rad – de spiller det de føler for der og da. I løpet av kvelden fikk vi faktisk hele to The Black Crowes-låter, men du skal være skikkelig TBC-connoisseur for å gjenkjenne «I Ain’t Hiding» og «Roll Old Jeremiah» (begge fra «Before The Frost…Until The Freeze» fra 2009), og de fleste i publikum gikk antagelig derifra i den tro at ingen Crowes-låter var blitt spilt.
Det må sies at dette er ikke det mest utadvendte bandet – selv om de etterhvert ser ut til å kose seg på scenen, så er det bortimot null kommunikasjon med et publikum på ca 4-500. Gitarist og bassist har blikket stivt festa på sin egen venstrehånd, og Chris Robinson selv står like mye vendt mot sine medmusikere som mot publikum – og det er ikke mange setninger han sier til oss i løpet av nesten tre timer. Man får inntrykk av at de hadde kost seg like mye og gitt like mye jern om de hadde stått på øvingslokalet hjemme i California, som på en scene i Oslo. Låtene trekkes nærmest konsekvent ut i lengre jams, er sjelden på mindre enn 7-8 minutter, oftere på over 10 minutter. Musikalsk hører dette bandet mye mer hjemme i 1970 enn i 2018 – de hadde glidd rett inn på Woodstock mellom Santana og The Grateful Dead.
Chris Robinson synger like bra som han alltid har gjort, og viser seg også å være adekvat på både rytmegitar og munnspill – og bra er det, for hvis han kun skulle synge, ville han gått arbeidsledig i sitt eget band i 80% av konsertens varighet. Og i Neal Casal (en mann med et titalls soloskiver på CV’en) har han funnet en gitarist som trekker i samme retning, en gitarist som han kan inspireres av og samarbeide tett med, i stedet for en han må kompromissere med, som tilfellet etter hvert var i The Black Crowes. Hele bandet er samspilt og tett, og veldig i synch med hverandre – tidvis oppstår det magi på scenen når de mentalt kobler seg opp mot hverandre, gir gass og bare ser hvor musikken tar dem.
Nå skal det sies at to sett a 70-80 minutter oppdelt av røykepause, pluss ekstranummer (hvor The Grateful Deads «Bertha» ble spilt for første gang på et par år) ble i lengste laget for mange. Den siste timen var det vesentlig bedre plass i salen enn den første timen – skal vi tippe at rundt 100 stykker hadde gitt opp håpet om å få høre noen The Black Crowes-låter de gjenkjente, og tatt kvelden lenge før bandet gjorde det? Sjelden har undertegnede vært så i tvil om hvilket terningkast som skal trilles – jeg kunne argumentert godt for både en toer-anmeldelse, og like godt for en femmer-anmeldelse. Men de som ble dypt skuffet over mankoen på kjente The Black Crowes-låter, hadde egentlig ikke gjort hjemmeleksa si (eller lest dette intervjuet) – og selv om man bare må respektere Chris Robinsons ønske om å skape seg en helt ny karriere uavhengig av sitt gamle band, så er det litt vanskelig å forstå at han ikke kan ta seg ti minutter til å pliktskyldigst kjøre gjennom «Jealous Again» og/eller «Hard To Handle», så hadde antagelig ikke 25% av publikum gått halvveis. Ganske mange andre hadde tatt sine forholdsregler før konsert, hørt på Brotherhood-skivene og røyka sokkene sine før de entra Rockefeller, med påfyll i pausen, og disse hadde helt sikkert en helt strålende femmer-aften.
For vår egen del ender vi et sted midt i mellom – visst var det tidvis magi, og visst var det gøy å se musikere som er så lidenskapelig engasjerte i det de tydeligvis elsker å gjøre, men det ble rett og slett overkill med tre timer. De klarte ikke holde oppmerksomheten vår til veis ende, og en times kortere konsert hadde ikke vært en ulempe – det er tungt å måtte fortsette å spise når man for lengst er stappmett. Men valuta for pengene fikk vi i hvert fall – det kan ingen ta Chris Robinson Brotherhood på!
4/6 | Geir Amundsen
Foto: Geir Kihle Hanssen
