Torsdag 9. februar 2017
Det er ikke mer enn snaue to år siden Bryan Adams gjestet Oslo sist, likevel klarte han tilnærmet å selge ut Oslo Spektrum i går. Siden sist har han tilføyd albumet «Get Up» til diskografien, men det var neppe disse låtene flertallet i hovedsak hadde kommet for å høre.
Ikke overraskende serverte Bryan oss flest låter fra det nye albumet og «Reckless»-albumet fra 1984, som nærmest er en Greatest Hits-skive. Hele kvelden var en god blanding av nytt og gammelt – det var aldri lange perioder med låter du ikke kjente godt. Tidlig i settet lovte Adams oss at det ville bli en kveld med både nye, gamle og veldig gamle låter. Når det er sagt så spilte han ingen låter fra sine to første skiver fra starten av 80-tallet, og heller ikke mye fra 2000-tallet utenom det nyeste materialet. Men det var jo hans glansdager vi hadde kommet for å høre, så det var helt innafor.
Bryan Adams har blitt godt voksen med sine 57 år, og Reckless-looken var byttet ut med dressjakke og glattsleika sveis. Kledelig det også – alt kler den smukke er det noe som heter. Resten av bandet stilte også i samme antrekk. De sparket i gang showet med «Do What Ya Gotta Do» fra den nyeste skiva. En kort affære. Lyden var ikke spesielt imponerende i starten, men dette bedret seg til alt hell etter noen låter. Adams’ hese stemme druknet av og til i musikken, og både stemmen, og lyden generelt, kom best frem i de rolige låtene. For mannen har fortsatt stemmebåndene intakt, og det var ingenting å si på vokalprestasjonene.
Allerede låt nummer to var en gammel kjenning, «Can’t Stop This Thing We Started», men det var ikke før fjerdelåta «Run To You» det for alvor ble liv i publikum. Generelt syntes jeg han rushet litt igjennom låtene, særlig de gode gamle som han har sunget en million ganger og sikkert er drittlei. Det føltes som det var litt mer futt i de nye låtene, noe som egentlig er fullt forståelig, men det er aldri spesielt hyggelig å være publikum når det føles som «nok en dag på jobben» for artistene. De hjelper vel heller ikke helt på inspirasjonen å ha identisk settliste på samtlige konserter på turneen. Dette gikk seg heldigvis litt til utover kvelden, etter hvert som han ble mer varm i trøya og hadde mer kontakt med publikum. For han var flink med publikumsfrierier – de gangene han pratet mellom låtene, som ellers gled raskt over i hverandre, var han særdeles charmig.
Da «Heaven» kom ble det allsang i salen, publikum sang nærmest hele første verset alene, med salen full av mobiltelefoner som nymotens lightere. Han fortsatte videre med «Kids Wanna Rock» og «It’s Only Love» fra samme album. Her må vi bare innrømme at vi savnet Tina Turner på sistnevnte låt. Før «You Belong To Me» prøvde Bryan å få publikum til å lære seg hvordan han skulle si «shake your ass» på norsk. Uten hell. Deretter var det duket for monsterhiten «Summer Of ’69». Han er muligens såpass lei av denne låta at han hadde lurt inn hele teksten på en naken kvinnekropp på storskjermen – et greit triks for å få publikum til å gjøre jobben for seg. Ikke at vi egentlig trengte den videoen for å synge med.
Så var det tid for et lite parti med tre akustiske låter; «Here I Am», «Let’s Make A Night To Remember» og «When You’re Gone». På de to siste var han helt alene på scenen med gitaren. Når ikke Mel C kunne stille opp på «When You’re Gone» var dette for så vidt en grei måte å løse den på, dog savnet jeg noe av trøkket i låta. Det skortet også litt på formidlingen synes jeg. Jeg er vanligvis veldig glad i akustiske konserter, nettopp på grunn av gåsehuden formidlingen gjerne fremkaller. Men jeg er redd ståpelsen uteble her. Og der det vanligvis er fulle husmødre som står for det meste av skravlingen på sånne konserter, var det nå de godt voksne mannfolka som begynte å kjede seg litt under de rolige låtene – de hadde åpenbart glemt at Bryan Adams er kongen av softrockballader.
Så var det på tide med nok en monsterhit; «(Everything I Do) I Do It for You» – selve lyden av 1991. Selv om denne låta ble ihjelspilt i mine ungdomsår ble dette likevel kveldens høydepunkt. Bra fremførelse og et syngeglad publikum. Men til tross for at den vekket minner om min første kjærlighet og den slags kliss så slo ikke gåsehudbarometeret ut her heller. Dette var vel også kveldens lengste låt. Det slo meg at Bryan Adams har mange korte låter, flere av dem på under tre minutter.
Før «If Ya Wanna Be Bad Ya Gotta Be Good» ble det avholdt en liten danseaudition på tribunen, hvor kameraet sveipet over hele salen for å finne den dama som Bryan Adams syntes hadde best dansemoves. Valget falt på en dame i lilla genser som ble filmet på storskjermen mens hun danset under låta. Helt til Geir Schau kom og blandet seg inn i dansen hennes. Det skulle ikke Adams ha noe av og måtte jage han bort for å begynne på nytt. Det var selvfølgelig ingen som fortalte Bryan Adams at Geir Schau er en norsk semikjendis, han lurte på om det var faren hennes. «Somebody» ble spilt med storskjermen full av portrettbilder som folk hadde sendt inn av seg selv. Her kunne Bryan fortelle at flere av de innsendte bildene ikke var egnet til bruk, og måtte presisere at han hadde bedt om «HEADshots».
Gitarist Keith Scott fant frem den spanske gitaren og vi skjønte at det var tid for «Have You Ever Really Loved a Woman?». Som en ekstra bonus for den kvinnelige delen av publikum surret Johnny Depp som Don Juan DeMarco på skjermen under hele låta. Deretter var resten av det ordinære settet en hitparade med «Please Forgive Me», «Cuts Like a Knife», «18 til I Die» og «The Only Thing That Looks Good on Me Is You», før de bukket av for en obligatorisk kunstpause.
For Adams & Co hadde ikke tenkt å gi seg så lett. Hele syv låter til hadde de på lager. Det vil si, resten av bandet fikk bare være med på de tre første; «Brand New Day» fra siste album, samt to coverlåter i form av «C’mon Everybody» og «Crimson & Clover». Deretter rundet Bryan av kalaset selv med fire akustiske låter. Først ut «She Knows Me» før «Straight From The Heart», hvor han også dro frem munnspillet, den mer sjeldne «Into The Fire» og selvfølgelig «All For Love». Det er riktignok ikke bare enkelt å erstatte både Rod Stewart og Sting, men «All For Love» hadde fortjent litt mer power enn dette. Så forlot Bryan oss med ordene «You’ve Been Wonderful». Ditto!
Settlista var det ikke veldig mye å utsette på, med hele 31 låter, men personlig savnet jeg låter som «Do I Have To Say The Words?», «Cloud Number Nine» og «Don’t Let Go». Sistnevnte hadde kanskje ikke blitt like vakker uten Sarah McLachlan, men de to andre kunne gjerne fått plass i stedet for et par coverlåter. Coverlåter er unødvendig når man har så stort eget repertoar å ta av. Men alt i alt kan man vel oppsummere med at det var to timer og et kvarter med deilig nostalgi.
4/6 | Marianne Lauritzen
Foto: Arash Taheri
