Torsdag 28. juli 2016
For tredje gang i sommer avla Bruce Springsteen og hans E Street Band Norge en visitt på deres The River-turné. Etter to fulle hus på Ullevål Stadion og i Trondheim var det altså Frognerparken sin tur. Rundt 37.000 rakk å kjøpe billett på drøye 20 minutter. Ingen tvil om at nordmenn fortsatt har en forkjærlighet for The Boss.
Forholdene lå definitivt til rette for en bra kveld med naturlige kulisser i landlige omgivelser midt i Oslo. Menneskehavet som lå badet i sol, med Vigelandsparken og fontenen som bakteppe, må ha vært et fint skue fra scenen. Det må nevnes at Frognerparken ikke er det mest ideelle stedet for å samle så mange mennesker. Det var en del trær som skygget for utsikten, og jeg hørte i ettertid at noen klaget over lyden på bakerste rad. Men fra min plass litt foran mixebordet hadde jeg fine lydforhold og ypperlig sikt, og kan bare dømme utfra det.
Ensemblet gikk på scenen 19.15 og satte i gang showet med «Meet Me In The City» fra fjorårets «The Ties That Bind: The River Collection». Deretter kunne Bruce fortelle at de skulle spille «The River»-albumet i sin helhet, hvilket innebar at vi visste setlista for de neste to timene, innledet av «The Ties That Bind».
Før «Independence Day» fikk vi en lang historie om Springsteens forhold til sin far. Om hvordan den generasjonen ikke snakket om følelser og personlige ting, og at faren hans generelt pratet lite. Han begynte derfor å skrive låter i håp om at faren skulle få med seg tekstene. Dette fikk han ikke noen bekreftelse på før han spurte faren på dødsleiet om hvilke av låtene hans han likte best, hvorpå faren svarte: «De som handler om meg».
Bruce kan dette med publikumskontakt, han håndhilste stadig på folk på første rad, og under «Hungry Heart» tok han seg en runde nede på bakken for å hilse på flere. Et par låter senere fulgte «You Can Look (But You Better Not Touch)» som utartet seg til et homoerotisk øyeblikk i samspill med Little Steven.
Det er vel få artister som er så folkelige og har så bredt publikum som Bruce Springsteen. Her var det alt fra småunger på pappas skuldre til eldre damer med krykker. Dette ble enda klarere da Bruce ristet på maracasene og sang «I Wanna Marry You», og noen av disse gråhårede fruene nærmest besvimte og måtte geleides ut av vaktene.
Etter dette dro Bruce frem munnspillet og det var tid for tittellåta «The River». Her ble jeg slått i bakken av hvordan han klarte å formidle denne ihjelsungede teksten – med like mye innlevelse etter 36 år! Han klarte å gjøre den enda mer melankolsk, og han levde seg så mye inn i låta at det så ut som han ble rørt og måtte hente seg inn igjen etterpå. Jeg ble rørt selv. Et lite gåsehudøyeblikk. Denne melankolien og innlevelsen fortsatte over i «Point Blank». «Fade Away» var også en av kveldens høydepunkt hva gjelder innlevelse.
Det norske konsertpublikummet må være en utakknemlig forsamling å spille for. Mange var mer opptatt av å ta seg en fest enn å faktisk nyte konserten. De brøytet seg til stadighet frem for å få kjøpt seg en ny øl, for så like etterpå brøyte seg ny vei for å gå på do. Etter to timer begynte mange av disse å miste konsentrasjonen, og begynte å kakle med sidemannen i stedet, til stor irritasjon for de som prøvde å få med seg det som skjedde på scenen. Det hjalp litt da «The River» var over og det kom noen flere kjente hits for folk flest. For de nøyde seg ikke med å spille disse første 21 låtene, neida, da gjensto en hel konsert til.
Etter albumets siste låt, «Wreck On The Highway», kunne Springsteen fortelle at hele «The River»-skiva handler om at tida flyr så fort, og at det derfor er viktig å finne tid til å utrette noe bra i livet. Deretter fyrte de i gang «Badlands», «The Promised Land» og «Lonesome Day». Bruce er flink til å variere setlistene fra konsert til konsert, og han pleier alltid å lytte til publikums ønskelåter, derfor var det flust av plakater på de fremste radene. Han trakk opp en hvor det sto «Wrecking Ball for my sister». Denne ble dermed spilt, og Soozie Tyrell stemte i på fiolin. Videre fulgte «Because The Night», hvor Nils Lofgren fikk briljere på gitaren mens han snurret rundt sin egen akse som en snurrebass, «The Rising», «Land Of Hope And Dreams», «Born In The U.S.A.» og «Born To Run».
«Dancing In The Dark» fikk vi selvfølgelig også, og etter en saksofonsolo fra Jake Clemons var det på tide å dra opp en jente på scenen. Hun så ut til å være greit fornøyd med å få danse med Brucern i skumringen i Frognerparken. Men han stoppet ikke der og dro også opp en mor og en datter på scenen. Så fant han en plakat hvor noen spurte om hele familien kunne få komme opp på scenen, og dermed var det plass til mor, far og tre unger til på scenen. Deretter fulgte «Tenth Avenue Freeze-Out», samt The Isley Brothers’ «Shout», som førte til allsang og dansing i parken. Midt i låta helte Bruce vann over seg selv, bare for at Little Steven skulle pakke han inn i en glitrende kåpe hvor det sto «The Boss» på ryggen, og sende han ut bak scenen, mens en stemme på høyttaleren sa «The Boss has left the building». Men det hadde han selvfølgelig ikke og kom snart ut igjen for å fullføre låta – og spille kveldens siste ordinære låt «Bobby Jean».
Så forlot bandet scenen, men det var ikke rare pausen Bruce unnet seg før han tok en aller siste låt alene. «This Hard Land» akustisk, med munnspill og kassegitar, krystallklar lyd og fantastisk formidling, var en verdig avslutning på kvelden. Personlig savnet jeg noen favoritter som «Tougher Than The Rest», «Cover Me» og «Jersey Girl», men med det repertoaret han har å ta av vil vel alle låtene hans være noens favoritter.
Bandet, og ikke minst sjefen sjøl, holdt et imponerende tempo. Låtene gikk i ett; før den ene låta hadde utåndet ble det talt opp til den neste. Og sånn holdt de det gående i 3 timer og 40 minutter. Nonstop. De spilte fra det var strålende sol til det ble mørkt. At Bruce straks er 67 år er ikke lett å se. Det er bare å ta av seg hatten for hvilken entertainer han er.
Enkelte sutret over at det var litt kjedelig å høre «The River» fra A til Å, men det var vi vel strengt tatt forberedt på at kunne skje selv om han ikke har gjort det på alle andre konserter på denne turneen. Men hvis du synes «The River»-låtene er en smule kjedelige, så drar du ikke på The River Tour, men venter heller på neste Greatest Hits-turné. Hvis ikke et nesten fire timers show med formidling og innlevelse av det sjeldne er bra nok, så vet jeg ikke hva som skal til for å begeistre og tilfredsstille jantelovspregede nordmenn. Jeg velger å være raus og gir full pott for eminent underholdning i Frognerparken denne kvelden. Brucern er fortsatt sjefen!
6/6 | Marianne Lauritzen
Foto: Arash Taheri
